«Jeg har nettopp pensjonert meg. Er det mulig å angre og begynne å jobbe igjen?»

Sånn går no’ dagan. Er det mulig å trykke på angre-knappen? Foto: iStock

Hva er mulighetene og hva bør du tenke på, hvis du ønsker å gå tilbake i jobb etter at du har pensjonert deg?

Du har endelig tatt valget, og du tok ut alderspensjon da du ble 67 år. Du får ytelser både fra folketrygden og fra SPK. Men noe stemmer ikke helt. Noe føles rart. Du har jo jobbet et helt liv og er vant til rytmen og – ikke minst – du savner det sosiale nettverket du hadde på jobben.

Så tar du et nytt valg: du vil begynne å jobbe igjen. Hva nå? Kan jeg trykke på angre-knappen?

Ja, du kan trykke på knappen!

La oss ta det med en gang: du bestemmer over ditt liv, og du kan selvsagt begynne å jobbe igjen når du vil: fulltid, deltid, eller frilans.

Jobben du hadde før du pensjonerte deg får du nok ikke tilbake, for den sa du jo opp da du pensjonerte deg. Arbeidsgiver har ingen plikt til å gi deg den tilbake. Kanskje vil du ikke ha akkurat den heller? Kanskje vil du ha en ny utfordring?

Pensjonsreformen i 2011 legger opp til at flest mulig skal stå i jobb lenger. Men, det er noen ting du må tenke over:

Jobbe i det offentlige eller det private

Vi har skrevet om det flere ganger her Pensjonsbloggen. Dersom du får en stilling som innebærer at du blir meldt inn i Statens pensjonskasse eller en annen offentlig tjenestepensjonsordning, kan du oppleve at pensjonen fra oss blir redusert.

Innmelding i en offentlig tjenestepensjonsordning er det viktigste du må ta hensyn til. Det er såpass viktig at det er en god ide at du tar kontakt med oss for å høre hva det kan bety for deg å begynne å jobbe igjen.

Videoen under forklarer hva som skjer:

Ønsker du å jobbe i offentlig sektor er det nok smart å vurdere pensjonistavlønning. Da kan du jobbe litt uten at ytelsen fra oss blir redusert. Pensjonistlønn kalles denne løsningen, og den kan du lese mer om her.

Får du jobb i privat sektor meldes du som regel ikke inn i en offentlig tjenestepensjonsordning. Da skjer det ingen reduksjon av alderspensjonen du får fra oss, uansett hvor mye du jobber.

Forskjellige aldersgrenser i staten og i det private

I staten er den øverste aldersgrensen 70 år, som er tidspunktet du må slutte i en stilling. Er aldersgrensen lavere enn 70 har du det som kalles særaldersgrense. Du kan selvsagt inngå en avtale med arbeidsgiver om å fortsette etter 70. (Aldersgrense må ikke forveksles med pensjonsalder.)

I det private er ingen grense for hvor lenge du kan arbeide, men du må være bevisst på at du kan miste noen rettigheter etter at du fyller 72 år.

For enkelte årskull vil det kanskje ikke bety så mye mer for din opptjening i folketrygden om du jobber noen år ekstra

Jobb ved siden av ytelse fra folketrygden

Når du tar ut alderspensjon fra folketrygden kan du jobbe så mye du vil ved siden av uten at det har noe å si for folketrygdens ytelse.

Du må være oppmerksom på at i noen tilfeller kan det være at du ikke får så mye uttelling i folketrygden for å jobbe ekstra etter 67 år. Det er fordi det er ulike opptjeningsmodeller for folketrygden. Hvilken opptjeningsmodell du tilhører handler om når du er født.

For enkelte årskull vil det kanskje ikke bety så mye mer for din opptjening i folketrygden om du jobber noen år ekstra. For andre årskull vil det ha litt mer å si at du har inntekt i noen år til. Det er verdt å merke seg at det er forskjellige måter å tjene opp pensjonspoeng i folketrygden på, og som kan påvirke alderspensjonen din på ulike måter: besteårsregelen, alleårsregelen, og – for noen årskull – en kombinasjon mellom disse to.

Ta kontakt med Nav for å høre hvordan alderspensjonen din påvirkes av om du jobber ved siden av eller ikke.

Hva med ny offentlig tjenestepensjon?

De nye reglene for offentlig tjenestepensjon, som nå er i ferd med å bli utformet, gjelder kun deg som enda ikke er pensjonist. Alle som er født i 1963 eller senere vil omfattes av de kommende endringene, som vi har skrevet mye om før på Pensjonsbloggen.

Den nye offentlige tjenestepensjonen, slik den ser ut i avtalen mellom partene 3. mars i år, vil likne mye på hvordan folketrygden fungerer. Det betyr at du har mer fleksible muligheter for å kombinere alderspensjon og arbeid uten at tjenestepensjonen reduseres. Muligheten for opptjening vil sannsynligvis økes til 75 år, og alle årene du er i jobb skal telle.

Oppsummert

Du kan jobbe selv om du har pensjonert deg, men du må ta høyde for en eventuell innmelding i en offentlig tjenestepensjonsordning. Det betyr at du må finne ut hvilken pensjonsordning som arbeidsgiveren din har. Ta kontakt med bedriftens pensjonsansvarlig eller din nærmeste sjef.

Du har full anledning til å jobbe på pensjonistlønn i det offentlige uten at dette reduserer tjenestepensjonen din. Da tjener du 201 kr per time.

Dersom du jobber i privat sektor, kan du jobbe så mye du vil uten at det vil redusere tjenestepensjonen din fra det offentlige.

Staten har foreløpig lavere aldersgrenser enn det private. Du er nødt til å snakke med arbeidsgiver for å få tillatelse til å jobbe etter fylte 70 år. Den nye avtalen om offentlig tjenestepensjon kan komme til å endre på aldersgrensene for alle som er født i 1963 eller senere.

Alderspensjonen fra folketrygden påvirkes ikke av om du jobber ved siden av, det er altså bare den offentlige tjenestepensjonen som påvirkes av om du jobber etter 67 år og full opptjening. De som er født etter 1963 vil få nye regler som innføres i løpet av høsten, og skal gjelde fra 2020. Da blir det enklere å kombinere jobb og alderspensjon.

For oss i SPK er det vanskelig å si hva som vil være best for deg. Du må selv sette deg inn i reglene og tenke nøye gjennom hva som er viktigst for deg. Er den sosiale biten ved jobben viktigst? Er det å ha lønn i noen år til som teller? Nå har du i hvert fall fått et lite innblikk i hva regelverket sier. Og, hvis du ønsker å jobbe i det offentlige, ta kontakt med oss for å høre hva konsekvensene kan bli for deg.

Del dette:

Sissel Olsvik Vammervold er seniorrådgiver i kursavdelingen i Statens pensjonskasse. Hun holder hver uke kurs for å hjelpe SPKs medlemmer fra pensjonsforvirring til pensjonsforståelse.

Litt rart, litt kjedelig, passe travelt og hyggelig

– Til å begynne med lot jeg «humla suse» for jeg måtte jo unne meg en skikkelig ferie som avslutning på et langt arbeidsliv. Men det ble kjedelig etter hvert, skriver skribent Tone Westgaard. Foto: iStock

Du verden, det har gått et helt år siden jeg ble pensjonist. Det er ganske rart å tenke på at det har gått så lang tid og litt interessant å reflektere over hvordan hverdagen nå er.

  • Nei, jeg får ikke «slippen» i posten hver måned, jeg får den heller ikke i e-post. Men jeg bruker nettet, så for meg gjør det ikke så mye. Det er mye verre for de som ikke er fortrolig med å bruke pc.
  • Ja, jeg reiser for halv pris på trikk, buss og t-bane. Litt redusert på mye annet. Litt rart egentlig, jeg trenger jo akkurat like stor plass som i fjor.
  • Nei, klokka ringer ikke hver morgen kl 06.30 og formaner meg til å stå opp.
  • Ja, jeg har fortsatt dårlig samvittighet fordi det er mye jeg burde ha gjort. Forskjellen er at nå heter det burde og ikke .

Humletilværelsen ble kjedelig etter hvert

Jeg startet som pensjonist med en klar formening om at jeg nå var min egen arbeidsgiver så her gjaldt det å ikke sluntre unna, men ha klare mål for dagen og uken.

Til å begynne med lot jeg «humla suse» for jeg måtte jo unne meg en skikkelig ferie som avslutning på et langt arbeidsliv. Ferie er deilig og flott og avslappende, men etter noen uker litt kjedelig, især når det er vinter og glatt og kaldt og lett å finne unnskyldning for ikke å komme seg ut.

Gjennom et langt arbeidsliv har jeg vært vant til at det er oppgaver som må gjøres og faste rutiner jeg må igjennom hver dag. Noe så enkelt som å stå tidlig opp, spise frokost og komme seg av gårde på jobb.

Da jeg kom på jobb fulgte dagen enkelte faste rutiner også. Jeg forsøkte gjennom dagen å gjøre nytte for meg som arbeidstaker og utføre de oppgavene jeg var blitt satt til og også finne oppgaver som trengte løses til beste for oss selv og SPK. Dessuten, hyggestunden som lunsj hver dag.

Fant fort ut at det var veldig lett å starte dagen med klare mål for hva jeg skulle gjøre, men etter hvert like lett å tenke: «det haster ikke, jeg kan jo gjøre det i morgen i stedet».

Smart å fortsette med rutiner

Litt av den samme vanen tror jeg det er viktig å ta med seg inn i pensjonstilværelsen, ikke nødvendigvis fastlåste rutiner, men klare forventninger til deg selv om hva du skal ha gjort i løpet av en uke for eksempel. Jeg fant fort ut at det var veldig lett å starte dagen med klare mål for hva jeg skulle gjøre, men etter hvert like lett å tenke: «det haster ikke, jeg kan jo gjøre det i morgen i stedet».

Så var det jo det at jeg hadde fått en avtale med SPK om at jeg skulle skrive innlegg på den nye Pensjonsbloggen. Jeg synes det var en super måte å holde kontakten på og var glad for å kunne ta tak i pensjonsfaglige problemstillinger og forsøke å skrive lettfattelig om vanskelige tema.

Til å begynne med var dette morsomt, men etter hvert oppdaget jeg at så lenge jeg ikke jobber og møter andre som jobber i SPK og som også er opptatt av pensjon, ble det vanskelig å finne inspirasjon og motivasjon til å skrive. Dessuten var det jo ingen som maste på meg med tidsfrister og krav om å levere.

Du verden så lett det var å få en behagelig fredelig hverdag hvor det å konsentrere seg om spesielle oppgaver kunne begrense seg til korte perioder og heller ikke hadde krav om å være ferdig til et bestemt tidspunkt.

Nyttig – for hvem?

Dette gjorde jo at jeg i lang tid satt med dårlig samvittighet fordi jeg ikke fylte dagen med noe «nyttig».

Så begynte jeg å tenke meg om, hva er det som er nyttig og for hvem?

For meg er det jo nyttig å lese nyheter, følge med på hva som skjer og holde meg i form, så da gjør jeg jo masse nyttig likevel, hurra.

Dessuten begynte jeg å tenke på alt jeg i tidligere år hadde kost meg med, nå var det på tide å ta fram gamle kunster. Strikkepinnene var det første som ble aktuelt og nye gensere og sokker har blitt produsert. Dessuten et lite eksperiment som jeg er veldig fornøyd med, en koselig tevarmer til hytta.

Dette gir mersmak så nå er jeg i gang med å sy ny bunadsjakke til min svigersønn. Hvem vet kanskje det blir mer bunadssying og klesproduksjon etter hvert.

Litt jobbing ble det likevel – på pensjonistlønn

Så etter at jeg i grunnen hadde funnet en fin rytme i min nye tilværelse fikk jeg telefon fra min tidligere sjef i SPK. Han lurte på om jeg kjedet meg og kunne tenke meg å hjelpe til innimellom når det var ekstra mye å gjøre. Selvsagt hadde jeg lyst til å hjelpe for det var jo en vinn-vinn situasjon for begge parter.

SPK fikk hjelp når det ble alt for mye å gjøre og jeg fikk møte tidligere kolleger og frisket opp kunnskapene mine. Nå jobber jeg litt innimellom på pensjonistlønn og helt på mine egne premisser. Det vil si jeg sier nei hvis jeg ikke har lyst. Hittil har jeg hatt lyst hver gang jeg har blitt spurt, så det fungerer supert.

Det jeg kjenner på som ekstra hyggelig er nødvendigvis ikke kontakten med gammel arbeidsplass, men kontakten med mennesker i alle aldre som jeg kan diskutere med og få inspirasjon fra.

Det gleder det meg veldig hver gang noen spør meg om noe de synes er vanskelig når det gjelder pensjon.

Pensjonisttilværelsen: passe travelt og hyggelig

Pensjonisttilværelsen har med andre ord begynt å bli flott og innholdsrik og variert. Noen late dager med god bok i sofaen og kaffekoppen i nærheten, noen dager med full aktivitet med vedlikehold av heimen eller håndarbeid, møte med venner og kjente, gode dager på hytta med mye glede utendørs og noen dager i travelhet hos SPK.

Dessuten gleder det meg veldig hver gang noen spør meg om noe de synes er vanskelig når det gjelder pensjon. Noen synes det er lettere å spørre meg for jeg er jo bare pensjonist og ikke en som skal beregne og utbetale pensjonen.

Konklusjonen på hvordan det er å være pensjonist er i grunnen som veldig mange andre sier, litt rart og kjedelig til å begynne med, men etter hvert passe travelt og hyggelig.

Jeg benytter samtidig anledningen til å ønske alle et riktig godt nyttår.

Del dette:

Tone Westgaard er fra januar 2017 pensjonist og får nå praktisk erfaring i det hun tidligere har holdt foredrag om gjennom sin stilling som seniorrådgiver i kursavdelingen i Statens pensjonskasse.

Født i de heldiges år

Verdt å vite før du leser. Blogginnlegget er skrevet for en stund siden. Det kan ha skjedd endringer i pensjonsregelverket som ikke omtales her. Finn mer oppdatert info på Pensjonsbloggens forside eller spk.no. God lesing!
Uansett om du er gris, slange eller kreps – er du født før 1954 er du en av de pensjonsheldige. Foto: iStock

Rent tilfeldig kom jeg over en artikkel om harens år. Det handlet ikke om den elleville boka til Arto Paastilinna, men om det kinesiske horoskopet. Som i likhet med det vestlige horoskopet med stjernetegnene, skal ha avgjørende betydning for hvordan livene våre utvikler seg.

Selv er jeg slange ifølge kineserne, og kreps ifølge det astrologiske systemet som jeg er oppvokst med. Eller rettere sagt: jeg var kreps, og jeg har hatt et ambivalent «bare tull/det er da pussig hvordan det stemmer»-forhold til krepsen i snart 64 år.

Men nå strides de lærde om det vestlige horoskopet med 12 tegn egentlig skal ha 13. Og om det er riktig, har jeg plutselig blitt tvilling. Dette skaper i så fall ingen dyp identitetskrise i mitt liv, men det har skapt noen tanker rundt fødselsår.

Jeg er født i 1953. Uavhengig av astrologiske trosretninger, vil jeg påstå at dette må være de heldiges år. I alle fall om vi begrenser oss til temaet pensjon.

Hvorfor?

Ganske enkelt fordi det er mulig for meg å finne ut hva jeg får i pensjon. Kanskje ikke helt på krona, men så nær at jeg kan vurdere ulike alternativer og få så realistiske svar at jeg kan ta et begrunnet valg. Jeg visste for eksempel ganske godt hva det ville innebærer for min alderspensjon da jeg valgte å gå av med 20 prosent AFP i fjor høst.

Generasjonene etter meg er ikke like heldige. Og siden jeg i 80-prosentsjobben min sitter noen meter fra kundesenteret, hører jeg hvor mange som ringer inn og lurer på hvorfor SPK ikke har en kalkulator eller noe annet hendig som kan gi svar med mening for dem.

Jeg skjønner dem godt

For når du og jeg skal planlegge ferien vår tar vi det som en selvfølge at vi kan søke opp et nettsted og legge inn noen ønsker. Og så, omtrent på sekundet, har «noen» sjekket alle tenkelige og utenkelige reiseruter og sammenlignet alle tenkelige og utenkelige hotelltilbud, for å finne fram til akkurat de kombinasjonsmulighetene som er interessante for oss. Vi får vite på øret hva herligheten koster.

Da er det ikke rart at vi sliter med å forklare hvorfor det ikke er like enkelt for medlemmene våre å gå inn på spk.no, taste inn noen opplysninger og klikke av for noen valg. For så, på sekundet, få regnet ut hva de skal leve av resten av livet.

De som er yngre må planlegge framtiden med flere x-er og y-er enn oss.

AS Norge midt i en pensjonsreform

Men slik er det altså ikke, og historien bak er viktig å forstå. Den handler ikke spesielt om Statens pensjonskasse, men om økonomien til AS Norge, og i korte trekk er den slik:

Norge er midt inne i en pensjonsreform som startet i 2011, med helt ny alderspensjon i folketrygden og noen vesentlig endringer i offentlig tjenestepensjon.

Senere fikk vi nye regler for uføre. Og nå – i løpet av de nærmeste årene – står nye samordningsregler og ny offentlig tjenestepensjon for tur.

Målet med alle reformene er å skape et bærekraftig pensjonssystem – altså et system som AS Norge har råd til.

I praksis betyr det at vi må jobbe lenger enn generasjonene før oss for å oppnå samme pensjonsnivå. Og det viktigste tiltaket er levealdersjusteringen, som ble innført i 2011. Den gjelder alle. Også meg, som er født i 1953.

Men mange av de andre reformene som har kommet – og som skal komme – gjelder først for senere årskull enn mitt. Det er her mitt hell kommer inn.

Ferdig reformert slange (eller var det kreps?)

Det går ikke an å vite 100 prosent hvordan framtiden vil bli. Livet, helsa og samfunnet rundt oss er for uforutsigelig til det. Men vi som er født i 1953 (og i alle årene før) er heldige, fordi vi er ferdig reformert. Vi vet hvilke pensjonsregler som gjelder for oss.

De som er yngre må planlegge framtiden med flere x-er og y-er enn oss.

Verdt å vite før du leser. Blogginnlegget er skrevet for en stund siden. Det kan ha skjedd endringer i pensjonsregelverket som ikke omtales her. Finn mer oppdatert info på Pensjonsbloggens forside eller spk.no. God lesing!
Del dette:

Sidsel Hauff er kommunikasjonsrådgiver i Statens pensjonskasse. Hun er dessuten AFP-pensjonist én dag i uken.

Borte bra, men hjemme best …?

Alternativer: Mexico og Spania er jo bra stedet å bo som pensjonist. Men, finnes det et annet sted som er enda bedre? Foto: iStock
Vil æ færra te Mexico? Mexico og Spania er jo bra stedet å bo som pensjonist. Men, finnes det et annet sted som er enda bedre? Foto: iStock

For noen uker siden skrev jeg at det amerikanske magasinet og nettstedet International living nylig kåret Mexico til verdens beste land å flytte til for pensjonister.

Vel og merke pensjonister fra den rike del av verden, som vil ta med seg pensjonen sin til et annet land for å nyte livet der.

Blant norske pensjonister er det Spania som er det mest populære landet å reise til. Rundt 1 500 SPK-pensjonister har permanent adresse i Spania.

Men har de tenkt seg godt nok om? spurte jeg retorisk. Hvorfor ta med seg pensjonen til Spania når det ifølge International living, finnes andre steder som er bedre, som for eksempel Mexico eller Panama?

Er det virkelig slik at alle som blir pensjonister – og har råd til det – bør migrere til land som Mexico eller Panama for å tilbringe sine pensjonisttilværelse der?

Svaret er selvfølgelig: «Nei». Og i alle fall er det slik for oss som bor her oppe i Norge. Det finnes nemlig ikke bare én «Global Retirement Index».

En annen «Global Retirement Index»

Den franske kapitalforvalteren Natixis Global Asset Management har de siste fire årene lansert sin egen «Global Retirement Index».

Her brukes 18 ulike indikatorer for å bestemme hvordan det er å være pensjonist i ulike land i verden: hvordan svarer pensjonsordningene i ulike land på pensjonistenes forventninger, behov og ambisjoner.

Kriteriene til Natixis er nok noe grundigere og mer vitenskapelig fundert enn hos det amerikanske magasinet International living.

I Natixis’ kåring handler det om helsetjenester, økonomi, livskvalitet og materielle forutsetninger. Indikatorene som benyttes måler alt fra inflasjon til skattenivå, «lykke» til luftkvalitet, livsforventninger til utgifter til helsetjenester. Ja, til og med graden av økonomisk likhet og arbeidsledighetstall er med i kriteriesettet.

Natixis mener det er viktig å forsøke å synliggjøre hva som gjør det bra å være pensjonist – og hvilke land som i det hele legger forholdene best til rette for dem som skal gå av med pensjon.

Natixis’ Global Retirement Index er både et forsøk på å finne ut hva det er som betyr noe for oss når vi er pensjonister, samt synliggjøre for politikere og andre beslutningstakere hva og hvordan ulike indikatorer sammen utgjør en helhet for pensjonspolitikken som føres i enkelte land.

«Furet, værbitt over vannet»

Og nå lurer du kanskje på hva som er vinneren av denne kåringen; hvilke land skårer høyest på denne versjonen av «Global Retirement Index»?

Joda, kanskje ikke overraskende når ingen av medaljevinnerne fra den tidligere omtalte kåringen til International living opp i Natixis kåring.

Hverken Mexico, Panama eller Ecuador er bland verdens beste land å være pensjonist i. Det er det nemlig Norge som er!

Norge går forbi Sveits og troner øverst i 2016-utgaven av Global Retirement Index fra Natixis, som ble offentliggjort i fjor sommer.

Svært høy score på livskvalitet, kvaliteten på helse- og omsorgstjenester og gode statsfinanser gjør at Norge inntar en ganske suveren førsteplass på lista.

Person med norsk "vikinglue" og briller med norske flagg på linsene
Verdens lykkeligste pensjonister? I følge Natixis Global Retirement Index er Norge verdens beste land å være pensjonist i. Foto: Flickr/Street Photography Addict/CC.

Styrking av grunnpilarene i pensjonssystemet

Hvor er det best å være pensjonist?

  1. Norge
  2. Sveits
  3. Island
  4. New Zealand
  5. Sverige
  6. Australia
  7. Tyskland
  8. Nederland
  9. Østerrike
  10. Canada

Kilde: Natixis’ Global Retirement Index 2016

Som de fleste vestlige land bygger det norske pensjonssystemet på tre grunnpilarer: folketrygd, tjenestepensjon og frivillige spare- og pensjonsordninger.

Det spesielle med Norge er at alle disse pilarene de siste årene har blitt styrket:

  • I 2011 ble en ny fleksibel alderspensjon innført. Pensjonsreformen skal oppfordre folk til å stå lengre i arbeid, og gjør det samtidig lettere å kombinere arbeid med pensjon. Det nye pensjonssystemet i Norge er fremtidsrettet og bærekraftig, og blir i tillegg finansiert av vår enorme oljeformue.
  • Fra 2006 er alle arbeidsgivere i Norge pålagt å ha en tjenestepensjonsordning (obligatorisk tjenestepensjon, OTP) for arbeidstakerne.
  • Frivillige spare- og pensjonsordninger i Norge har økt i omfang, blant annet takket være en robust økonomi, med lave nivåer av inntektsulikhet, lav inflasjon og lav arbeidsledighet.

I 2016-utgaven av «Global Retirement Index» gjør Norge det spesielt bra når det gjelder materiell velstand. Norge har høye gjennomsnittsinntekter og relativt lave inntektsforskjeller. I tillegg har vi forholdsvis lav statsgjeld, kombinert med høyere skattetrykk enn en del andre OECD-land.

Dette er spesielt gunstig for pensjonister siden det gjør det mulig for staten å finansiere eldrebølgen som slår innover de fleste rike land i verden – inkludert Norge.

Norge har ekstremt høy livskvalitet, et fremragende helsevesen og et sunt økonomisk system. Alt i alt er Norge – ifølge Natixis «Global Retirement Index» – verdens beste land å være pensjonist i.

Var det noen som snakket om å flytte til Spania? Eller færra te Mexico?

Del dette:

Jon Li er digitalredaktør i Statens pensjonskasse. Han arbeider i kommunikasjonsområdet.

Pensjon som partytriks!

Pensjonspyramiden tegnet på en serviett
Man skulle ikke tro det, men pensjonssnakk ved festlige anledninger gjør deg ofte til et midtpunkt. Spesielt om du kan si noe fornuftig om pensjonspyramiden.

Lenge var det først og fremst legene… Forsikringfolkene… Noen håndverkere…
En elektrikervenn av meg har for eksempel fortalt at han prøver å unngå å si hva han jobber med når han er i selskap. Fordi han er lei av å bli overfalt av folk med «Herre Gud så elendig håndverk»-historier. Eller enda verre: han orker ikke å bli viklet inn i «kjempesnilt hvis du hjelper meg med noe småtteri»-tjenester, som nesten alltid viser seg å være mye jobb og mye herk for en flaske halvdårlig rødvin.

Selv har jeg vært journalist i mesteparten av mitt yrkesliv. Også jeg har vært gjennom noen selskapelige runder med meg i rollen som syndebukk for all verdens fælt. Men det er ingenting mot den interessen jeg opplever nå.

– Jasså. Så du jobber med pensjon? Oi, det var fint, sier folk. Og dermed er det i gang.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tegnet opp pensjonspyramiden på en serviett, fordi det er dette jeg tyr til når folk spør. I frykt for å bli spurt om delingstall, forholdstall og andre beregningsregler – som jeg ærlig talt synes er vrient å forklare, og som jeg ærlig talt ikke har så veldig lyst til å snakke om når jeg er i selskap – tyr jeg til det grunnleggende. Og det er forbausende mange som faktisk ikke vet hvordan det norske pensjonssystemet er bygget opp.

Derfor blir jeg et aldri så lite festmidtpunkt når jeg sitter der og tegner på servietten, og det starter med at jeg tegner en pyramide som jeg deler i tre.

– Nederst har vi folketrygden, som alle får, forklarer jeg. Og så fortsetter jeg med det midtre feltet i pyramiden, som er tjenestepensjonen. Det vil si den pensjonen du opparbeider deg gjennom arbeidsforhold.

Som regel sier jeg noe om at vi må skille mellom offentlig og privat tjenestepensjon, men det er sjelden jeg går inn på hva disse skillene består i. Da er vi plutselig inne på forskjellen mellom ytelsesordninger og innskuddsordninger, og da går gjerne kvelden, for å si det slik. Jeg prøver å komme unna med å henvise til spk.no, eller denne bloggen – der en av pensjonsekspertene våre har postet et innlegg der hun forklarer dette bedre enn meg.

Jeg går ikke inn på den øverste delen av pyramiden heller. Den handler om privat pensjonssparing. Altså et investeringsprogram eller en annen form sparing du setter i gang med når du er ung for å sikre ekstrainntekter i alderdommen. Dette kan jeg virkelig ikke si noe fornuftig om. Men det kan ofte de jeg snakker med.

Mange av dem er unge, og det er dette som er spesielt med å jobbe i pensjonsbransjen i dag (selv om jeg strengt tatt jobber med internkommunikasjon, altså med å få de ulike deler av virksomheten til å forstå hverandre, mens det er andre som jobber med å få meg og alle andre til å forstå pensjon).

Da jeg var i 30-40-årsalderen ville verken jeg eller noen av mine venner finne på å bruke ett sekund av en fest til å snakke med en noenogsekstiåring om pensjonssystemet. Selv om mange av oss – og spesielt jentene som trosset likestillingskampen og jobbet deltid i den verste småbarnsperioden – absolutt burde ha gjort det.

Vi visste at vi burde. Men vi gjorde det ikke, og egentlig er det ikke så rart.

Da jeg og mine venner var i 30-40-årsalderen hadde vi foreldre som ble pensjonister uten nevneverdig dramatikk. De gikk av, mottok sin pensjon, og noen fikk det trangt. Men veldig mange greide seg veldig bra. De begynte å pusse opp huset og reise til Syden. For oss som var midt i etableringsfasen, og som den gang – på 80-tallet – slet med lange barnehagekøer, korte barselpermisjoner og boliglån til 13 prosents rente, virket det ikke som om pensjon var noe å bekymre seg om.

Men noen av dagens 30-40-åringer bekymrer seg. De har skjønt at gullpensjonenes tid er forbi. De har skjønt at de må jobbe lengre enn sine foreldre for å nå opp til samme pensjonsnivå, og de har skjønt at det er lurt å satse på egen pensjonssparing ved siden av.

Det de ikke har forstått er hvorfor det er slik, og hva for eksempel levealdersjusteringen egentlig betyr. Det er derfor de griper tak i meg.

Jeg svarer så godt jeg kan, mens jeg tenker at det kunne ha vært verre. Jeg er ikke lege. Ingen vil finne på å dele sine hemoroideplager med meg.

PS. Du kan lese om levealdersjustering her på Pensjonsbloggen.

Del dette:

Sidsel Hauff er kommunikasjonsrådgiver i Statens pensjonskasse. Hun er dessuten AFP-pensjonist én dag i uken.