Pensjon som partytriks!

Pensjonspyramiden tegnet på en serviett
Man skulle ikke tro det, men pensjonssnakk ved festlige anledninger gjør deg ofte til et midtpunkt. Spesielt om du kan si noe fornuftig om pensjonspyramiden.

Lenge var det først og fremst legene… Forsikringfolkene… Noen håndverkere…
En elektrikervenn av meg har for eksempel fortalt at han prøver å unngå å si hva han jobber med når han er i selskap. Fordi han er lei av å bli overfalt av folk med «Herre Gud så elendig håndverk»-historier. Eller enda verre: han orker ikke å bli viklet inn i «kjempesnilt hvis du hjelper meg med noe småtteri»-tjenester, som nesten alltid viser seg å være mye jobb og mye herk for en flaske halvdårlig rødvin.

Selv har jeg vært journalist i mesteparten av mitt yrkesliv. Også jeg har vært gjennom noen selskapelige runder med meg i rollen som syndebukk for all verdens fælt. Men det er ingenting mot den interessen jeg opplever nå.

– Jasså. Så du jobber med pensjon? Oi, det var fint, sier folk. Og dermed er det i gang.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tegnet opp pensjonspyramiden på en serviett, fordi det er dette jeg tyr til når folk spør. I frykt for å bli spurt om delingstall, forholdstall og andre beregningsregler – som jeg ærlig talt synes er vrient å forklare, og som jeg ærlig talt ikke har så veldig lyst til å snakke om når jeg er i selskap – tyr jeg til det grunnleggende. Og det er forbausende mange som faktisk ikke vet hvordan det norske pensjonssystemet er bygget opp.

Derfor blir jeg et aldri så lite festmidtpunkt når jeg sitter der og tegner på servietten, og det starter med at jeg tegner en pyramide som jeg deler i tre.

– Nederst har vi folketrygden, som alle får, forklarer jeg. Og så fortsetter jeg med det midtre feltet i pyramiden, som er tjenestepensjonen. Det vil si den pensjonen du opparbeider deg gjennom arbeidsforhold.

Som regel sier jeg noe om at vi må skille mellom offentlig og privat tjenestepensjon, men det er sjelden jeg går inn på hva disse skillene består i. Da er vi plutselig inne på forskjellen mellom ytelsesordninger og innskuddsordninger, og da går gjerne kvelden, for å si det slik. Jeg prøver å komme unna med å henvise til spk.no, eller denne bloggen – der en av pensjonsekspertene våre har postet et innlegg der hun forklarer dette bedre enn meg.

Jeg går ikke inn på den øverste delen av pyramiden heller. Den handler om privat pensjonssparing. Altså et investeringsprogram eller en annen form sparing du setter i gang med når du er ung for å sikre ekstrainntekter i alderdommen. Dette kan jeg virkelig ikke si noe fornuftig om. Men det kan ofte de jeg snakker med.

Mange av dem er unge, og det er dette som er spesielt med å jobbe i pensjonsbransjen i dag (selv om jeg strengt tatt jobber med internkommunikasjon, altså med å få de ulike deler av virksomheten til å forstå hverandre, mens det er andre som jobber med å få meg og alle andre til å forstå pensjon).

Da jeg var i 30-40-årsalderen ville verken jeg eller noen av mine venner finne på å bruke ett sekund av en fest til å snakke med en noenogsekstiåring om pensjonssystemet. Selv om mange av oss – og spesielt jentene som trosset likestillingskampen og jobbet deltid i den verste småbarnsperioden – absolutt burde ha gjort det.

Vi visste at vi burde. Men vi gjorde det ikke, og egentlig er det ikke så rart.

Da jeg og mine venner var i 30-40-årsalderen hadde vi foreldre som ble pensjonister uten nevneverdig dramatikk. De gikk av, mottok sin pensjon, og noen fikk det trangt. Men veldig mange greide seg veldig bra. De begynte å pusse opp huset og reise til Syden. For oss som var midt i etableringsfasen, og som den gang – på 80-tallet – slet med lange barnehagekøer, korte barselpermisjoner og boliglån til 13 prosents rente, virket det ikke som om pensjon var noe å bekymre seg om.

Men noen av dagens 30-40-åringer bekymrer seg. De har skjønt at gullpensjonenes tid er forbi. De har skjønt at de må jobbe lengre enn sine foreldre for å nå opp til samme pensjonsnivå, og de har skjønt at det er lurt å satse på egen pensjonssparing ved siden av.

Det de ikke har forstått er hvorfor det er slik, og hva for eksempel levealdersjusteringen egentlig betyr. Det er derfor de griper tak i meg.

Jeg svarer så godt jeg kan, mens jeg tenker at det kunne ha vært verre. Jeg er ikke lege. Ingen vil finne på å dele sine hemoroideplager med meg.

PS. Du kan lese om levealdersjustering her på Pensjonsbloggen.

Del dette:

No vil æ færra te…

Kanariøyene
Pensjonist i syden? Mange nordmenn velger å ta med seg pensjonen sin fra Norge og flytte til Spania. Her fra Las Palmas på Gran Canaria. Foto: iStock

Vinter i Norge er ikke alltid like morsomt. Og flere eldre nordmenn har allerede tatt konsekvensen av dette: de tilbringer deler av året på sørligere breddegrader.

Jeg har ingen problemer med å forstå at mange norske pensjonister velger å trekke sydover når kulda setter inn her oppe i steinrøysa. Det høres jo deilig ut å dra til «Syden» i perioder av året – til ferieleiligheter på Kanariøyene eller selveierboliger på Solkysten.

I hvilke land bor det flest SPK-pensjonister?

  1. Spa­nia
  2. USA
  3. Thai­land
  4. Stor­bri­tannia
  5. Sve­rige
  6. Fran­krike
  7. Can­ada
  8. Dan­mark
  9. Port­ugal
  10. Tyr­kia

Kilde: SPKs medlemsregister.

Men hvor mange er det som gjør dette? Er det bare en myte, eller er det virkelig slik at det er mange pensjonister, for eksempel SPK-pensjonister, som tar med seg pensjonen og bosetter seg på varmere breddegrader?

For å få svar på dette, gikk jeg til tallknuserne i SPKs analyseavdeling og spurte om de kunne finne ut hvor mange SPK-pensjonister det er som bor i utlandet.

Og noen dager senere fikk jeg svaret fra mine kolleger:

Av de rundt 267 000 personene som mottar tjenestepensjon fra Statens pensjonskasse, har rundt 5 000 permanent adresse i et annet land. Om lag 1 500 av disse har adresse i Spania. Neste land på lista, USA, ligger langt bak. Nummer tre på lista er Thailand. (Her er det verdt å huske at dette er tall hentet fra medlemsregisteret til SPK, og gjelder dem som har meldt adresseendring til utlandet. I tillegg kommer alle de som reiser til andre land på ferie i lengre eller kortere perioder.)

Slik fikk jeg bekreftet at det er mange SPK-pensjonister som tar med seg sin pensjon for å tilbringe pensjonistlivet på varmere breddegrader. Ja, egentlig flere enn jeg trodde.

«Global Retirement Index»

Rett over nyttår kom jeg så over en amerikansk undersøkelse som fikk meg til å undre:

Når det en gang er slik at mange SPK-pensjonister velger å dra til Spania for å tilbringe pensjonisttilværelsen, hvor gjennomtenkt er egentlig dette? Har SPK-medlemmene som flytter til utlandet faktisk vurdert om de har valgt det beste landet å være pensjonist i?

Undersøkelsen jeg fant, kalt «Global Retirement Index», er gjennomført av det amerikanske magasinet og nettstedet International Living. De siste 26 årene har de hvert år kåret det beste landet å migrere til som pensjonist. I 2017-utgaven har de vurdert aktuelle land ut fra en rekke kriterier:

  • hvor mye det koster å kjøpe eller leie bosted
  • økonomiske fordeler du får som pensjonist
  • levekostnader
  • kulturtilbud og aktiviteter
  • helsevesen
  • infrastruktur
  • klima
  • sunn livsstil
  • hvor lett det er å tilpasse seg

I hvilket land er det best å være pensjonist?

  1. Mex­ico
  2. Pan­ama
  3. Ecu­ador
  4. Costa Rica
  5. Colo­mbia
  6. Mala­ysia
  7. Span­ia
  8. Nic­ara­gua
  9. Por­tugal
  10. Malta

Kilde: Global Retirement Index 2017

I årets kåring havner nordmenns favorittland, Spania, på en sjuendeplass. Spania skårer ganske bra på infrastruktur, kulturtilbud og fritidsaktiviteter. Men både på «sunn livsstil», helsevesen og hvor lett det er å tilpasse seg, havner landet et lite stykke bak de aller beste på lista. Og tar vi med levekostnader og de økonomiske fordeler du får som pensjonist i landet, er det så vidt Spania blir beste europeiske land – like over Portugal og Malta.

Så hvor er det bedre å være pensjonist enn i Spania? Jo, det er flere land, både i Asia og i Sør- og Mellom-Amerika, som skårer langt høyere enn Spania i årets «Global Retirement Index».

Billigst bolig og best klima blant landene i kåringen finner du i Ecuador i Sør-Amerika. Kambodsja i Asia er vinneren når det gjelder levekostnader. Her kan du bo rimelig i pene strøk, og gå ut og spise deg mett på god middag for mindre enn 50 kroner.

No vil æ færra te… Mexico!

Legger vi sammen alt som betyr noe, er det beste landet å være pensjonist i 2017 – ifølge «Global Retirement Index»: Mexico!

Fra en andreplass i fjor, har Mexico i 2017 hårfint gått forbi Panama på «Global Retirement Index». Landet skårer jevnt høyt på de fleste kriterier, og i begrunnelsen for førsteplassen trekkes lave levekostnader, gode engelskkunnskaper hos lokalbefolkningen, variert og spennende kulturtilbud og godt helsevesen fram som argumenter for Mexico som verdens fremste pensjonistparadis.

De siste årene er det kriminalitet og vold som har preget avisoverskriftene fra Mexico. Mengder av drap og svært voldelig narkotikakriminalitet i deler av landet har skapt et bilde av Mexico som et svært farlig sted å være. Men Mexico er stort, og i de fleste deler av landet merker man ingen ting til kartellkrigene som foregår i nord.

Som International living skriver: Mexico er ikke perfekt. Men det er det ingen steder som er. Så om du vurderer å ta med deg pensjonen din til utlandet – og ikke allerede har skaffet deg leilighet i Spania – bør du kanskje si som nordmørske Lynni Treekrem: «No vil æ færra te Mexico!»

Pensjonistdrømmen: Verdens beste land å være pensjonist i er Mexico. Foto: iStock
Moro med mariachi: Verdens beste land å være pensjonist i er – i følge amerikanske eksperter – Mexico. Foto: iStock
Del dette:

Grundig lurt

Foto: James Rickwood - Flickr: P*ssed again!, CC BY 2.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=14780500
Pre-pensjonsperioden kom som en overraskelse. En underkommunisert periode i livet! Plutselig ble det vanskelig å forstå hvilken side av gjerdet som hadde grønnest gress. Foto: James Rickwood/CC.

Veldig lenge trodde jeg at overgangsalderen bare handlet om svettetokter, hår på haken og andre fysiske begredeligheter. Veldig lenge trodde jeg også at den virkelig store overgangsutfordringen var å planlegge livet, slik at man ikke blir ensom som pensjonist.

Nå har jeg skjønt at dette bare er delvis sant.

Visst er det slik at jeg våkner klissvåt selv på kjølige netter. Det er heller ingen tvil om at kiloene som renner på ikke renner av like lett som før. Og ja.. Selvfølgelig tenker jeg mye på hva jeg skal bruke resten av livet til, etter at jobbelivet er slutt om noen år. Vis meg den noen-og-seksti-åringen som ikke skjønner at det er forandringer på gang.

Selv hadde jeg knapt kommet meg gjennom tannfellingen, før jeg skjønte at overgangsalderen var noe som skjedde med voksne. Særlig med voksne damer, og i mitt tilfelle skjedde det først med min tante Åse. Så ble det mors tur, men da var jeg blitt mor selv og hadde mer enn nok med mine egne perioder og kriser.

Det var ammeperioder og småbarnsperioder og trassalder. Jeg gjennomgikk mannens førtiårskrise og min egen «hjelp jeg har oppdager mitt første grå hår»-krise. Det finnes knapt et sekund i et menneskes liv som ikke kan sorteres under en «alder» eller «periode». Ukeblader, helgeaviser, TV-serier og forskingsrapporter sørger for at de er godt dokumentert.

Da jeg fylte 60 var det uten panikk. Jeg følte meg forberedt på å ta det som kom.

Men så ble en av mine beste venninner «pakke-pensjonist». Litt etterpå var det én som valgte å ta ut AFP, mens et par andre nådde den vanlige aldersgrensen på 67. Plutselig ble min nære, og relativt homogene venneflokk spredt for alle vinder – både faktisk og billedlig talt.

Jeg ramlet rett ut i en overgangsfase jeg ikke hadde hørt et ord om.

I mange år hadde rammene i venneflokken vært ganske like. Vi diskuterte livet, døden, kjærlighet og jobbene våre med like stor entusiasme, men plutselig er det bare meg som vil snakke jobb. Ikke slik å forstå at mine pensjonistvenner er blitt dummere eller mindre samfunnsengasjerte. De har bare flyttet fokus.

Noen er blitt ualminnelig opptatt av å reise, noen har fylt livet med barnebarn, mange er blitt travle på andre måter – og felles for alle er at de har helt andre hverdager og en helt annen tidsregning enn meg.

Da en felles søndagsaktivitet ble flyttet til en hverdagsformiddag, fordi fellesaktiviteter på hverdagsformiddager passer godt for pensjonister, skjønte jeg at jeg er blitt grundig lurt.
«Alle» har advart meg mot at pensjonisttilværelsen kan bli ensom. Men ingen har advart meg mot at det kan bli ensomt for den eneste i venneflokken som er i jobb.

Del dette:

Å finne seg sjæl som 80/20-prosenter

Illustrasjonsbilde som viser en gjeng fotballgutter som tar selfie
Noen ganger er det åpenbart hvilken gruppe man tilhører. Andre ganger er det ikke like klart. Foto: iStock

Fire dager i uken er jeg i full jobb. Proppfull, egentlig – siden jeg foreløpig ikke har greid å tilpasse arbeidsoppgavene og ambisjonene til det faktum at jeg har redusert stillingen min med 20 prosent. Den femte dagen har jeg fri.

80/20. Yrkesaktiv/pensjonist. Hvem er jeg egentlig? Hvilken kategori tilhører jeg?

Da jeg ble skilt, etter å ha tilhørt gift-kategorien i over 20 år, måtte jeg plutselige begynne å krysse av i rubrikken for enslige. I protest mot stusslighetsfølelsen det skapte, moret jeg meg en stund med å rette «enslig» til «enestående», der det var praktisk mulig. Det utgjorde ingen faktisk forskjell, men det skapte mange interessante samtaler rundt kategorier og båser.

Hva gjør jeg nå, som 20 prosents AFP-er? Etter det jeg vet, finnes det ingen 80/20-kategori i offentlige skjemaer. Og enn så lenge – hvis jeg opprettholder 80/20-fordelingen fram til jeg blir 67 – er vel «yrkesaktiv» min kategori. Eller?

Kan jeg for eksempel si «ja takk, begge deler» og få honnørrabatt? Får jeg litt rabatt hver dag? Eller finnes det regler som sier at jeg får full rabatt på busser, trikker og teater, den ene dagen i uken jeg ikke er på jobb?

Nei. Naturligvis ikke. Det fungerer ikke slik.

«Honnørrabatt gjelder for alle over 67 år, for personer med norsk uføretrygd, samt blinde og ektefelle/samboer som reiser sammen med den som har rett til honnørrabatt», står det på Ruters hjemmeside. NSBs hjemmesider forteller omtrent det samme. Jeg er 63 år, frisk og verken fysisk eller mentalt blind. Jeg tilhører kategorien «yrkesaktiv», og jeg akter ikke å protestere.

Tvert imot. Jeg er glad og takknemlig over at jeg har mulighet til å bli i yrket mitt, tilhøre kollegafellesskapet og være en del av det aktive arbeidslivet. Men jeg kjenner også at det er mye utenom jobben som trekker, og jeg er heldig som har frihet til å velge begge deler … selv om jeg vet at friheten har sin pris.

Det er vanskelig å være litt ditt og litt datt. Det krever en god porsjon balansekunst. Og nå blir det omtrent som i småbarnsperioden – da jeg jobbet deltid i noen år, for å få tidsklemmekabalen til å gå opp. Den gang, som nå, var jeg klemt mellom arbeidslivet og resten av livet.

Det er vel omtrent der vi befinner oss alle sammen – hele tiden.

Del dette:

Hjelp, jeg flytter!

Illustrasjonbilde av eldre mann som slapper av i hengekøye
Ingenting i veien for å ta med seg pensjonen til et land med hengekøyeklima. Foto: iStock 

Ganske ofte får vi på kundesenteret spørsmål knyttet til flytting. Og særlig fra pensjonister som har bestemt seg for å flytte til utlandet. I dag var det Knut som sendte oss en melding. Her er spørsmålet hans:

«Jeg skal flytte til Thailand om en måneds tid. Er det noe spesielt jeg må foreta meg overfor Statens pensjonskasse, annet enn å endre min adresse i folkeregisteret? Til orientering har jeg informert NAV».

Knut avsluttet med «På forhånd takk» og «Ha en god dag», og det er jo alltid hyggelig. Men det viktigste i meldingen hans var at han hadde meldt fra til NAV, for det må han gjøre.

Her er svaret han fikk fra oss:

«Det er fint at du allerede har kontaktet NAV. Når det gjelder ditt forhold til Statens pensjonskasse, er det kun én ting du må gjøre, og det har du nevnt selv. Du må melde adresseendring i folkeregisteret, slik at fremtidige brev fra oss vil komme frem til deg. For selve pensjonsutbetalingens del spiller det ingen rolle for oss om du bor i Norge eller utlandet.

Lykke til med flyttingen!»

I e-posten ble Knut også oppfordret til å ta kontakt med vårt kundesenter på tlf. 02 775, dersom han hadde flere spørsmål. Han ble også minnet om at han kan finne mye nyttig informasjon på www.spk.no.»

Oppfordringen og påminnelsen går videre til deg, hvis du er blant dem som har tenkt å flytte fra Norge som pensjonist.

Del dette: