Enklere med nye pensjonsregler?

Fire kolleger. Forskjellige årskull, forskjellige pensjonsopptjeningsmodeller og – i noen tilfeller – ulike overgangsordninger. De nye endringene i offentlig tjenestepensjon gjør pensjonsfaget litt mer komplisert. Foto: iStock

Svaret er nei. Det blir ikke enklere å skjønne hva du får i pensjon, selv om vi får nye regler. I mange tiår framover vil det tvert imot bli vanskeligere for de fleste av oss, fordi beregningene vil være basert på både gammelt og nytt regelverk og variere for ulike årskull.

Det finnes regelverk som kan endres over natten. – som for eksempel trafikkregler. Den ene dagen er det lov å kjøre i Storgata, dagen etter er det forbudt – skillet er klart, og selv om de enkelte trafikkreglene kan være vriene å forstå, kan du trøste deg med at det kun er ett sett av regler å forholde seg til.

Størrelsen på boten du må betale når noe oppstår i trafikken – for eksempel når du feilparkerer – er avhengig av bestemmelsen som gjelder på det stedet, og i det øyeblikket, hendelsen fant sted. Slik er det definitivt ikke med reglene som fastsetter hvor mye du skal motta i pensjon.

Kan ikke endres over natten

Pensjon er ikke en «hendelse» som «oppstår» i det øyeblikket du slutter å jobbe. Pensjon er noe du betaler inn til, og opparbeider deg rett til, gjennom et langt liv. Hvor mye du skal motta i pensjon avhenger av hvilke regler som gjelder i løpet av livet og yrkeskarrieren din. Og det er her vi er ved denne sakens kjerne:

Når pensjonsreglene endres, endres også forutsetningene for hvordan pensjonen din skal beregnes – og dermed endres summen du skal leve av som pensjonist. Det betyr at regelendringer ikke kan skje over natten. Og når endringer skjer, må det være gode grunner for det.

Det er lett å forstå at dette virker overveldende og forvirrende

Åpenbare grunner til å lage nye regler

Siden dagens norske pensjonssystem ble formet – med innføringen av folketrygden i 1967 – har levealderen økt jevnt og trutt. Det betyr at antall år vi mottar pensjon øker i forhold til tiden vi er aktive i arbeidslivet, og den økonomiske bærekraften blir redusert.

I 2011 kom første del av en pensjonsreform som justerer for den økte levealderen. Vi fikk ny folketrygd og nye prinsipper for levealdersjustering og regulering. Nylig har Stortinget også vedtatt nye samordningsregler, som regulerer forholdet mellom folketrygden og offentlig tjenestepensjon.

Nytt regelverk for offentlig tjenestepensjon har også nylig vært til avstemming i organisasjonene og venter nå på videre politisk behandling. Alle disse regelverkene inneholder overgangsregelverk som skal gjøre overgangen fra gammelt til nytt så rettferdig og forutsigelig som mulig.

Parallelle regelverk i minst 80 år

Hensikten med alle reglene og overgangsreglene er altså den beste, men de praktiske konsekvensene er at gamle og nye regler, overgangsregler og unntaksregler må leve side om side i mange år.

Tenk deg for eksempel en person som er født i 1998, og som begynner i en stilling med rett til offentlig tjenestepensjon som 18-åring – altså i 2016. Denne personen kan hypotetisk rekke å få fire års opptjening etter gammelt regelverk for offentlig tjenestepensjon, før nye regler trer i kraft (etter planen i 2020). Dersom levealderen fortsetter å øke, er det ikke usannsynlig at personen blir over 100 år. Da er vi rundt år 2098, det vil si 80 år fra i dag.

Vi i SPK har et ansvar for å forklare konsekvensen av regelendringene så godt vi kan

Hva blir konsekvensene?

Konsekvensene blir for eksempel at Statens pensjonskasses alderspensjon, som stort sett har vært uforandret i 100 år, nå blir så ulik for de ulike årskullene at vi egentlig kan snakke om flere forskjellige alderspensjoner (klikk på bildet under for å se større versjon).

Etter hvert som årene går, vil alderspensjonen bli mer og mer forskjellig. I 2025 vil SPK ha medlemmer i fire forskjellige kategorier. Illustrasjon: SPK

Det er lett å forstå at dette virker overveldende og forvirrende. Og vi i SPK, og alle andre pensjonsleverandører, har et ansvar for å forklare konsekvensen av regelendringene så godt vi kan.

Del dette:

Pensjon med kvinnebriller

Historien kan ses fra mange utgangspunkt og med mange forskjellige briller. Her ser vi kjapt på hvordan kjønnsroller og samfunnsforhold avspeiles i SPKs 100-årige historie. Foto: iStock

Jeg var kanskje ikke den rødeste rødstrømpen. Men som dobbeltarbeidende småbarnsmor på 80-tallet gikk jeg noen mil i tog. Vi kjempet for høyere lønn. Nå har jeg nettopp lest om kvinnene i 1917 som kjempet for høyere aldersgrense. Hæ?

Saken var at regjeringen foreslo 65 års aldersgrense for kvinner og 70 år for menn. Forslaget kom i forbindelse med at Statens pensjonskasse ble etablert 1, juli 1917. En begivenhet vi i SPK blant annet har feiret med å gi ut en jubileumsbok om utviklingen av de statlige pensjonsordningene i Norge.

Det er her jeg har lest om de rasende kvinnene, som kjempet innbitt for lik pensjonsalder – en kamp de først vant i 1956. Og de vant ikke ut fra likestillingshensyn, men fordi det var bra for samfunnsøkonomien å ha kvinner i lønnet arbeid.

Jeg leste også mye annet som viser hvordan kjønnsroller og samfunnsforhold avspeiles i SPKs 100-årige historie.

I skyggen av den russiske revolusjon

Det startet som nevnt i skjebneåret 1917. Tsaren ble styrtet i Russland, verden var i krig, det var dyrtid i Norge. Midt oppe i dette (og kanskje nettopp derfor) greide Stortinget å bli enige om en felles statlig tjenestepensjonsordning som var egnet til å skape trygghet og lojalitet.

Det var ingen verdensbegivenhet på linje med bolsjevikenes seier over det russiske keiserriket. Men dersom vi begrenser oss til Norge, og til politiske vedtak som har lagt grunnlaget for den norske velferdsstaten, er etableringen av Statens pensjonskasse en begivenhet det er verdt å markere.

I begynnelsen var det enkene

Forløperen for Statens pensjonskasse het Den almindelige Danske enkekasse (etablert 1775), som ble Den norske Enkekasse i 1814. Dette var en ordning som tvang embedsmennene til å betale inn penger til etterlattepensjon for ektefeller. Og siden embedsmennene utelukkende var menn (adjunkt Mathilde Schjødt ble utnevnt til den første kvinnelige embedsmann i 1906), var det embedsmennenes kvinner som ble sikret.

Embedsmennene selv måtte søke Stortinget om pensjon (fram til 1917). Og da fikk de den pensjonen Stortinget mente de fortjente. Det var ofte ikke all verden, og embedsmennene ble stort sett på sin post til de døde.

Med telegrafen og telefonsentralene kom kvinnene inn i statlige stillinger. I dag er lærerne en stor medlemsgruppe i SPK, og økningen av kvinnelige lærere er hovedårsaken til at kvinner nå er i flertall blant medlemmene i Statens pensjonskasse. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv

Så kom tjenestemennene

Før 1917 fantes det også en del tjenestepensjonsordninger for underordnede tjenestemenn, og blant de underordnede tjenestemennene dukket det etter hvert opp kvinner. En av de største kvinneyrkene som fikk lovregulert pensjon var jordmødrene. Det skjedde allerede i 1896. Så kom sykepleierne, lærerne – og ikke minst telegrafdamene.

Men i motsetning til embedsmennene, som betalte inn til sine koner, betalte de underordnede tjenestemennene (og noen kvinner) inn til seg selv. De betalte inn 10 prosent av lønnen til sin egen alderspensjon, men de etterlatte fikk ikke et øre.

Siden det fortsatt var sterk overvekt av mannlige tjenestemenn, og siden mennenes levealder var lavere enn kvinnenes, var det mange enker og barn som ble stående på bar bakke.

Trang fødsel

Vi er framme ved 1917. Etter flere utredninger og mange runder i Stortinget, ble ulike statlige ordninger samlet i Statens pensjonskasse. Den nye tjenestemannsordningen ga medlemmet rett til alderspensjon og invalidepensjon, mens medlemmenes ektefeller og barn fikk rett til etterlattepensjon. Dette ble en forløper for folketrygden og innebar en ny trygghet, både for arbeideren selv og for familien.

Vi snakker fortsatt om et samfunn hvor et mindretall av kvinnene var i lønnet arbeid. Men kvinnene kom. Vi fikk for eksempel stadig flere kvinnelige lærere og kontorfunksjonærer.

Det medførte en del utfordringer for regelmakerne – særlig knyttet til etterlattepensjon.

Skulle menn få enkepensjon måtte de bevise at de ble forsørget, og det var det ytterst få som greide.

Gullenker og enkemenn

I fire år – fra 1917 til 1921 – var enker og enkemenn likestilt i den nye pensjonskassen. Men i 1921 ble enkemannspensjonen behovsprøvd, basert på den rådende samfunnsnormen. Menn forsørget sine koner, derfor trengte enkene etterlattepensjon. Skulle menn få enkepensjon måtte de bevise at de ble forsørget, og det var det ytterst få som greide.

Dette var naturligvis blodig urettferdig, sett fra et likestillingsperspektiv, og mange protesterte heftig. Men politikerne var mer opptatt av økonomi enn av likestilling.

Antallet kvinner i arbeid økte. Det medførte at vi også fikk flere enkemenn med rett til etterlattepensjon, og det ville bli dyrt – dersom enkemennene skulle ha samme rettigheter som enkene. Etterlattepensjonen var behovsprøvd for menn helt til 1976.

Et annet langvarig stridsspørsmål var samordning av etterlattepensjon fra Statens pensjonskasse og egenopptjent pensjon. Skulle etterlattepensjon og egenopptjent pensjon beregnes hver for seg? Eller sees i sammenheng, med den følge at samlet pensjon ble redusert – og i så fall med hvor mye?

Etter flere rettsaker og mange politiske kamper, ble det slutt på samordningen for enkene. De fikk pensjon fra sin avdøde mann på toppen av egenopptjent pensjon. Vi fikk begrepet «gullenker».

Men hva med enkemennene? Her så vi en av arbeidslivets omvendte diskrimineringer, for full kjønnsnøytral etterlattepensjon fikk vi først i 2009 (med tilbakevirkende kraft fra 1994).

Norsk Arbeidsmandsforbund organiserte de fleste av statlige arbeidere innenfor bygg og anlegg. Som vi ser var det én kvinne, Selma Holmquist. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv.

Det er interessant å se hvordan historien om offentlig tjenestepensjon reflekterer utviklingen i samfunnet.

Hvor like er vi i 2017?

Jeg skal så visst ikke begi meg ut på noen analyse av likestillingsnivået i norsk arbeidsliv per 2017. Det er ikke tema for denne teksten.

Men det er interessant å se hvordan historien om offentlig tjenestepensjon reflekterer utviklingen i samfunnet. Derfor er det fristende, sånn i en bisetning, å nevne at 2001 var første året det var flere kvinner enn menn som fikk egenopptjent alders- og uførepensjon fra Statens pensjonskasse.

Men mennene får fortsatt mest.

Jubileumsbok som forteller hele historien

I jubileumsboken «Pensjonsløftet – statlige tjenestepensjoner gjennom 200 år», får du hele historien. Boken er resultatet av et forskningsprosjekt som SPK har tatt initiativet til.

Boken går helt tilbake til 1814 og den beskriver hvilken betydning offentlige tjenestepensjoner har hatt i oppbyggingen av kollektive velferdsordninger. På denne måten ønsker vi å understreke at Statens pensjonskasses historie gjennom 100 år er en del av en større og viktig historie – historien om velferdsstaten Norge.

«Pensjonsløftet», skrevet av professor Harald Espeli, er utgitt av Pax forlag, og kan kjøpes på forlagets nettsider.

Del dette:

Født i de heldiges år

Verdt å vite før du leser. Blogginnlegget er skrevet for en stund siden. Det kan ha skjedd endringer i pensjonsregelverket som ikke omtales her. Finn mer oppdatert info på Pensjonsbloggens forside eller spk.no. God lesing!
Uansett om du er gris, slange eller kreps – er du født før 1954 er du en av de pensjonsheldige. Foto: iStock

Rent tilfeldig kom jeg over en artikkel om harens år. Det handlet ikke om den elleville boka til Arto Paastilinna, men om det kinesiske horoskopet. Som i likhet med det vestlige horoskopet med stjernetegnene, skal ha avgjørende betydning for hvordan livene våre utvikler seg.

Selv er jeg slange ifølge kineserne, og kreps ifølge det astrologiske systemet som jeg er oppvokst med. Eller rettere sagt: jeg var kreps, og jeg har hatt et ambivalent «bare tull/det er da pussig hvordan det stemmer»-forhold til krepsen i snart 64 år.

Men nå strides de lærde om det vestlige horoskopet med 12 tegn egentlig skal ha 13. Og om det er riktig, har jeg plutselig blitt tvilling. Dette skaper i så fall ingen dyp identitetskrise i mitt liv, men det har skapt noen tanker rundt fødselsår.

Jeg er født i 1953. Uavhengig av astrologiske trosretninger, vil jeg påstå at dette må være de heldiges år. I alle fall om vi begrenser oss til temaet pensjon.

Hvorfor?

Ganske enkelt fordi det er mulig for meg å finne ut hva jeg får i pensjon. Kanskje ikke helt på krona, men så nær at jeg kan vurdere ulike alternativer og få så realistiske svar at jeg kan ta et begrunnet valg. Jeg visste for eksempel ganske godt hva det ville innebærer for min alderspensjon da jeg valgte å gå av med 20 prosent AFP i fjor høst.

Generasjonene etter meg er ikke like heldige. Og siden jeg i 80-prosentsjobben min sitter noen meter fra kundesenteret, hører jeg hvor mange som ringer inn og lurer på hvorfor SPK ikke har en kalkulator eller noe annet hendig som kan gi svar med mening for dem.

Jeg skjønner dem godt

For når du og jeg skal planlegge ferien vår tar vi det som en selvfølge at vi kan søke opp et nettsted og legge inn noen ønsker. Og så, omtrent på sekundet, har «noen» sjekket alle tenkelige og utenkelige reiseruter og sammenlignet alle tenkelige og utenkelige hotelltilbud, for å finne fram til akkurat de kombinasjonsmulighetene som er interessante for oss. Vi får vite på øret hva herligheten koster.

Da er det ikke rart at vi sliter med å forklare hvorfor det ikke er like enkelt for medlemmene våre å gå inn på spk.no, taste inn noen opplysninger og klikke av for noen valg. For så, på sekundet, få regnet ut hva de skal leve av resten av livet.

De som er yngre må planlegge framtiden med flere x-er og y-er enn oss.

AS Norge midt i en pensjonsreform

Men slik er det altså ikke, og historien bak er viktig å forstå. Den handler ikke spesielt om Statens pensjonskasse, men om økonomien til AS Norge, og i korte trekk er den slik:

Norge er midt inne i en pensjonsreform som startet i 2011, med helt ny alderspensjon i folketrygden og noen vesentlig endringer i offentlig tjenestepensjon.

Senere fikk vi nye regler for uføre. Og nå – i løpet av de nærmeste årene – står nye samordningsregler og ny offentlig tjenestepensjon for tur.

Målet med alle reformene er å skape et bærekraftig pensjonssystem – altså et system som AS Norge har råd til.

I praksis betyr det at vi må jobbe lenger enn generasjonene før oss for å oppnå samme pensjonsnivå. Og det viktigste tiltaket er levealdersjusteringen, som ble innført i 2011. Den gjelder alle. Også meg, som er født i 1953.

Men mange av de andre reformene som har kommet – og som skal komme – gjelder først for senere årskull enn mitt. Det er her mitt hell kommer inn.

Ferdig reformert slange (eller var det kreps?)

Det går ikke an å vite 100 prosent hvordan framtiden vil bli. Livet, helsa og samfunnet rundt oss er for uforutsigelig til det. Men vi som er født i 1953 (og i alle årene før) er heldige, fordi vi er ferdig reformert. Vi vet hvilke pensjonsregler som gjelder for oss.

De som er yngre må planlegge framtiden med flere x-er og y-er enn oss.

Verdt å vite før du leser. Blogginnlegget er skrevet for en stund siden. Det kan ha skjedd endringer i pensjonsregelverket som ikke omtales her. Finn mer oppdatert info på Pensjonsbloggens forside eller spk.no. God lesing!
Del dette:

Pensjon som partytriks!

Pensjonspyramiden tegnet på en serviett
Man skulle ikke tro det, men pensjonssnakk ved festlige anledninger gjør deg ofte til et midtpunkt. Spesielt om du kan si noe fornuftig om pensjonspyramiden.

Lenge var det først og fremst legene… Forsikringfolkene… Noen håndverkere…
En elektrikervenn av meg har for eksempel fortalt at han prøver å unngå å si hva han jobber med når han er i selskap. Fordi han er lei av å bli overfalt av folk med «Herre Gud så elendig håndverk»-historier. Eller enda verre: han orker ikke å bli viklet inn i «kjempesnilt hvis du hjelper meg med noe småtteri»-tjenester, som nesten alltid viser seg å være mye jobb og mye herk for en flaske halvdårlig rødvin.

Selv har jeg vært journalist i mesteparten av mitt yrkesliv. Også jeg har vært gjennom noen selskapelige runder med meg i rollen som syndebukk for all verdens fælt. Men det er ingenting mot den interessen jeg opplever nå.

– Jasså. Så du jobber med pensjon? Oi, det var fint, sier folk. Og dermed er det i gang.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tegnet opp pensjonspyramiden på en serviett, fordi det er dette jeg tyr til når folk spør. I frykt for å bli spurt om delingstall, forholdstall og andre beregningsregler – som jeg ærlig talt synes er vrient å forklare, og som jeg ærlig talt ikke har så veldig lyst til å snakke om når jeg er i selskap – tyr jeg til det grunnleggende. Og det er forbausende mange som faktisk ikke vet hvordan det norske pensjonssystemet er bygget opp.

Derfor blir jeg et aldri så lite festmidtpunkt når jeg sitter der og tegner på servietten, og det starter med at jeg tegner en pyramide som jeg deler i tre.

– Nederst har vi folketrygden, som alle får, forklarer jeg. Og så fortsetter jeg med det midtre feltet i pyramiden, som er tjenestepensjonen. Det vil si den pensjonen du opparbeider deg gjennom arbeidsforhold.

Som regel sier jeg noe om at vi må skille mellom offentlig og privat tjenestepensjon, men det er sjelden jeg går inn på hva disse skillene består i. Da er vi plutselig inne på forskjellen mellom ytelsesordninger og innskuddsordninger, og da går gjerne kvelden, for å si det slik. Jeg prøver å komme unna med å henvise til spk.no, eller denne bloggen – der en av pensjonsekspertene våre har postet et innlegg der hun forklarer dette bedre enn meg.

Jeg går ikke inn på den øverste delen av pyramiden heller. Den handler om privat pensjonssparing. Altså et investeringsprogram eller en annen form sparing du setter i gang med når du er ung for å sikre ekstrainntekter i alderdommen. Dette kan jeg virkelig ikke si noe fornuftig om. Men det kan ofte de jeg snakker med.

Mange av dem er unge, og det er dette som er spesielt med å jobbe i pensjonsbransjen i dag (selv om jeg strengt tatt jobber med internkommunikasjon, altså med å få de ulike deler av virksomheten til å forstå hverandre, mens det er andre som jobber med å få meg og alle andre til å forstå pensjon).

Da jeg var i 30-40-årsalderen ville verken jeg eller noen av mine venner finne på å bruke ett sekund av en fest til å snakke med en noenogsekstiåring om pensjonssystemet. Selv om mange av oss – og spesielt jentene som trosset likestillingskampen og jobbet deltid i den verste småbarnsperioden – absolutt burde ha gjort det.

Vi visste at vi burde. Men vi gjorde det ikke, og egentlig er det ikke så rart.

Da jeg og mine venner var i 30-40-årsalderen hadde vi foreldre som ble pensjonister uten nevneverdig dramatikk. De gikk av, mottok sin pensjon, og noen fikk det trangt. Men veldig mange greide seg veldig bra. De begynte å pusse opp huset og reise til Syden. For oss som var midt i etableringsfasen, og som den gang – på 80-tallet – slet med lange barnehagekøer, korte barselpermisjoner og boliglån til 13 prosents rente, virket det ikke som om pensjon var noe å bekymre seg om.

Men noen av dagens 30-40-åringer bekymrer seg. De har skjønt at gullpensjonenes tid er forbi. De har skjønt at de må jobbe lengre enn sine foreldre for å nå opp til samme pensjonsnivå, og de har skjønt at det er lurt å satse på egen pensjonssparing ved siden av.

Det de ikke har forstått er hvorfor det er slik, og hva for eksempel levealdersjusteringen egentlig betyr. Det er derfor de griper tak i meg.

Jeg svarer så godt jeg kan, mens jeg tenker at det kunne ha vært verre. Jeg er ikke lege. Ingen vil finne på å dele sine hemoroideplager med meg.

PS. Du kan lese om levealdersjustering her på Pensjonsbloggen.

Del dette:

Grundig lurt

Foto: James Rickwood - Flickr: P*ssed again!, CC BY 2.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=14780500
Pre-pensjonsperioden kom som en overraskelse. En underkommunisert periode i livet! Plutselig ble det vanskelig å forstå hvilken side av gjerdet som hadde grønnest gress. Foto: James Rickwood/CC.

Veldig lenge trodde jeg at overgangsalderen bare handlet om svettetokter, hår på haken og andre fysiske begredeligheter. Veldig lenge trodde jeg også at den virkelig store overgangsutfordringen var å planlegge livet, slik at man ikke blir ensom som pensjonist.

Nå har jeg skjønt at dette bare er delvis sant.

Visst er det slik at jeg våkner klissvåt selv på kjølige netter. Det er heller ingen tvil om at kiloene som renner på ikke renner av like lett som før. Og ja.. Selvfølgelig tenker jeg mye på hva jeg skal bruke resten av livet til, etter at jobbelivet er slutt om noen år. Vis meg den noen-og-seksti-åringen som ikke skjønner at det er forandringer på gang.

Selv hadde jeg knapt kommet meg gjennom tannfellingen, før jeg skjønte at overgangsalderen var noe som skjedde med voksne. Særlig med voksne damer, og i mitt tilfelle skjedde det først med min tante Åse. Så ble det mors tur, men da var jeg blitt mor selv og hadde mer enn nok med mine egne perioder og kriser.

Det var ammeperioder og småbarnsperioder og trassalder. Jeg gjennomgikk mannens førtiårskrise og min egen «hjelp jeg har oppdager mitt første grå hår»-krise. Det finnes knapt et sekund i et menneskes liv som ikke kan sorteres under en «alder» eller «periode». Ukeblader, helgeaviser, TV-serier og forskingsrapporter sørger for at de er godt dokumentert.

Da jeg fylte 60 var det uten panikk. Jeg følte meg forberedt på å ta det som kom.

Men så ble en av mine beste venninner «pakke-pensjonist». Litt etterpå var det én som valgte å ta ut AFP, mens et par andre nådde den vanlige aldersgrensen på 67. Plutselig ble min nære, og relativt homogene venneflokk spredt for alle vinder – både faktisk og billedlig talt.

Jeg ramlet rett ut i en overgangsfase jeg ikke hadde hørt et ord om.

I mange år hadde rammene i venneflokken vært ganske like. Vi diskuterte livet, døden, kjærlighet og jobbene våre med like stor entusiasme, men plutselig er det bare meg som vil snakke jobb. Ikke slik å forstå at mine pensjonistvenner er blitt dummere eller mindre samfunnsengasjerte. De har bare flyttet fokus.

Noen er blitt ualminnelig opptatt av å reise, noen har fylt livet med barnebarn, mange er blitt travle på andre måter – og felles for alle er at de har helt andre hverdager og en helt annen tidsregning enn meg.

Da en felles søndagsaktivitet ble flyttet til en hverdagsformiddag, fordi fellesaktiviteter på hverdagsformiddager passer godt for pensjonister, skjønte jeg at jeg er blitt grundig lurt.
«Alle» har advart meg mot at pensjonisttilværelsen kan bli ensom. Men ingen har advart meg mot at det kan bli ensomt for den eneste i venneflokken som er i jobb.

Del dette: