Pensjon som partytriks!

Pensjonspyramiden tegnet på en serviett
Man skulle ikke tro det, men pensjonssnakk ved festlige anledninger gjør deg ofte til et midtpunkt. Spesielt om du kan si noe fornuftig om pensjonspyramiden.

Lenge var det først og fremst legene… Forsikringfolkene… Noen håndverkere…
En elektrikervenn av meg har for eksempel fortalt at han prøver å unngå å si hva han jobber med når han er i selskap. Fordi han er lei av å bli overfalt av folk med «Herre Gud så elendig håndverk»-historier. Eller enda verre: han orker ikke å bli viklet inn i «kjempesnilt hvis du hjelper meg med noe småtteri»-tjenester, som nesten alltid viser seg å være mye jobb og mye herk for en flaske halvdårlig rødvin.

Selv har jeg vært journalist i mesteparten av mitt yrkesliv. Også jeg har vært gjennom noen selskapelige runder med meg i rollen som syndebukk for all verdens fælt. Men det er ingenting mot den interessen jeg opplever nå.

– Jasså. Så du jobber med pensjon? Oi, det var fint, sier folk. Og dermed er det i gang.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tegnet opp pensjonspyramiden på en serviett, fordi det er dette jeg tyr til når folk spør. I frykt for å bli spurt om delingstall, forholdstall og andre beregningsregler – som jeg ærlig talt synes er vrient å forklare, og som jeg ærlig talt ikke har så veldig lyst til å snakke om når jeg er i selskap – tyr jeg til det grunnleggende. Og det er forbausende mange som faktisk ikke vet hvordan det norske pensjonssystemet er bygget opp.

Derfor blir jeg et aldri så lite festmidtpunkt når jeg sitter der og tegner på servietten, og det starter med at jeg tegner en pyramide som jeg deler i tre.

– Nederst har vi folketrygden, som alle får, forklarer jeg. Og så fortsetter jeg med det midtre feltet i pyramiden, som er tjenestepensjonen. Det vil si den pensjonen du opparbeider deg gjennom arbeidsforhold.

Som regel sier jeg noe om at vi må skille mellom offentlig og privat tjenestepensjon, men det er sjelden jeg går inn på hva disse skillene består i. Da er vi plutselig inne på forskjellen mellom ytelsesordninger og innskuddsordninger, og da går gjerne kvelden, for å si det slik. Jeg prøver å komme unna med å henvise til spk.no, eller denne bloggen – der en av pensjonsekspertene våre har postet et innlegg der hun forklarer dette bedre enn meg.

Jeg går ikke inn på den øverste delen av pyramiden heller. Den handler om privat pensjonssparing. Altså et investeringsprogram eller en annen form sparing du setter i gang med når du er ung for å sikre ekstrainntekter i alderdommen. Dette kan jeg virkelig ikke si noe fornuftig om. Men det kan ofte de jeg snakker med.

Mange av dem er unge, og det er dette som er spesielt med å jobbe i pensjonsbransjen i dag (selv om jeg strengt tatt jobber med internkommunikasjon, altså med å få de ulike deler av virksomheten til å forstå hverandre, mens det er andre som jobber med å få meg og alle andre til å forstå pensjon).

Da jeg var i 30-40-årsalderen ville verken jeg eller noen av mine venner finne på å bruke ett sekund av en fest til å snakke med en noenogsekstiåring om pensjonssystemet. Selv om mange av oss – og spesielt jentene som trosset likestillingskampen og jobbet deltid i den verste småbarnsperioden – absolutt burde ha gjort det.

Vi visste at vi burde. Men vi gjorde det ikke, og egentlig er det ikke så rart.

Da jeg og mine venner var i 30-40-årsalderen hadde vi foreldre som ble pensjonister uten nevneverdig dramatikk. De gikk av, mottok sin pensjon, og noen fikk det trangt. Men veldig mange greide seg veldig bra. De begynte å pusse opp huset og reise til Syden. For oss som var midt i etableringsfasen, og som den gang – på 80-tallet – slet med lange barnehagekøer, korte barselpermisjoner og boliglån til 13 prosents rente, virket det ikke som om pensjon var noe å bekymre seg om.

Men noen av dagens 30-40-åringer bekymrer seg. De har skjønt at gullpensjonenes tid er forbi. De har skjønt at de må jobbe lengre enn sine foreldre for å nå opp til samme pensjonsnivå, og de har skjønt at det er lurt å satse på egen pensjonssparing ved siden av.

Det de ikke har forstått er hvorfor det er slik, og hva for eksempel levealdersjusteringen egentlig betyr. Det er derfor de griper tak i meg.

Jeg svarer så godt jeg kan, mens jeg tenker at det kunne ha vært verre. Jeg er ikke lege. Ingen vil finne på å dele sine hemoroideplager med meg.

PS. Du kan lese om levealdersjustering her på Pensjonsbloggen.

Del dette:

Sidsel Hauff er kommunikasjonsrådgiver i Statens pensjonskasse. Hun er dessuten AFP-pensjonist én dag i uken.

Legg inn en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.