Hugs at pensjon er utsett lønn

Ung dame henter baggasjen fra et bagasjebånd
Lønn og pensjon heng saman. Pensjon er trass alt utsett lønn. Kva har du i bagasjen fra før? Kva lønner seg? Foto: iStockPhoto/stock_colors

Kva skjer med pensjonen din når du skiftar jobb? Det er eit godt spørsmål. Det er mange grunnar til å skifte jobb. Lønn er ein av dei. Dersom du skal vurdere kva du har, opp mot det du kan få i den nye jobben, må du hugse at tenestepensjonen blir ein del av lønnskrava dine.

Har du trøbbel med å sortere mellom dei ulike pensjonsordningane? Her er eit kort kurs:

Offentleg eller privat?

Det viktigaste skiljet mellom dei ulike tenestepensjonsordningane går mellom offentleg og privat. Har du ein jobb som gir rett til medlemskap i Statens pensjonskasse, eller ei anna offentleg tenestepensjonsordning, har du ei ytelsesbasert pensjonsordning. Jobbar du i privat sektor, har du høgst sannsynleg ei innskotsbasert ordning. Skal du vurdere ulike tenestepensjonsordningar, er det altså viktig å forstå hovudforskjellane mellom ytelsesbaserte og innskotsbaserte ordningar.

Ytelse?

Har du ein ytelsespensjon, er du sikra ein viss prosent av sluttlønna di i samla pensjon frå folketrygda og tenestepensjonsordninga (vanlegvis 66 prosent, forutsett full oppteningstid på 30 år, i 100 prosent stilling). Du betaler inn to prosent, arbeidsgivaren betaler kanskje inn rundt 12-15 prosent av lønna din, og pensjonen blir utbetalt frå pensjonsalder og livet ut. Det er vanleg at offentlege pensjonsordningar også inneheld uførepensjon og sikring til etterlatne.

Når du sluttar i ein jobb med ei ytingsbasert pensjonsordning, får du ein oppspard rett basert på tida du har jobba. Denne retten utløyser ingen framtidig pensjon dersom du har jobba mindre enn tre år. Men det er viktig å hugse at offentlege tenestepensjonsordningar har ein avtale seg imellom som gjer at all tid du har jobba i det offentlege blir slått saman.

Skiftar du jobb innanfor offentleg sektor, blir oppteningstida di frå den førre jobben lagd til oppteningstida i den nye jobben. Det betyr mykje, fordi oppteningstid er ein viktig faktor når rettane dine (for eksempel rett til AFP), og storleiken på pensjonen din, skal reknast ut.

Innskot?

Har du ein innskotspensjon er storleiken på pensjonen avhengig av storleiken på summen arbeidsgivaren betaler inn (investerer) i pensjonspotten din, samt avkastninga på dei investerte midlane. Innbetalingane frå arbeidsgivaren varierer frå lova sitt minimum, som er to prosent, til maksimum som er sju prosent av lønn opp til 7,1 G og 25,1 prosent av lønn mellom 7,1 og 12 G. 1 G er per i dag 92 576 kroner.

Det er ikkje vanleg at arbeidstakaren sjølv betaler noko inn, og alderspensjonen varer normalt i 10 år etter fylte 67. Det varierer om private innskotsordningar inneheld uførepensjon og sikring til etterlatne, så det kan lønne seg å sjekke opp dette.

Når du sluttar i ein jobb med privat, innskotsbasert tenestepensjon får du eit pensjonskapitalbevis som viser den sparekapitalen du har opparbeidt deg. Denne kan di slå ihop med eventuelle andre pensjonskapitalbevis du har. Hugs også å sjekke fonda som pensjonspengane dine er plasserte i, og forsikre deg om at det er ei optimal samansetjing. Dette kan for eksempel ein bankrådgivar hjelpe deg med.

Viktig å sjekke ut: Kor mykje sparer arbeidsgivaren din til pensjonen din? Gode ordningar kan representere ein betydeleg sum du må plusse på når du vurderer lønna di. Dårlege ordningar kan gi store negative overraskingar. Inneheld pensjonsordninga di også sikring om du blir ufør eller dør?

Kva lønner seg?

Det er ikke lett å gi noko generelt svar på kva som lønner seg, ganske enkelt fordi det avheng av mange faktorar som varierer frå person til person.

Det einaste som gjeld alle, er at lønn og pensjon heng saman. Pensjon er trass alt utsett lønn. Du må finne ut kva slags pensjonsordning du har, og kva du vil få – før du kan vurdere kor godt det nye jobbtilbodet ditt er.

Del dette:

Skjalg Engebø er direktør for kommunikasjon og merkevare i Statens pensjonskasse. Han var tidligere redaktør i Aftenposten.

Grundig lurt

Foto: James Rickwood - Flickr: P*ssed again!, CC BY 2.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=14780500
Pre-pensjonsperioden kom som en overraskelse. En underkommunisert periode i livet! Plutselig ble det vanskelig å forstå hvilken side av gjerdet som hadde grønnest gress. Foto: James Rickwood/CC.

Veldig lenge trodde jeg at overgangsalderen bare handlet om svettetokter, hår på haken og andre fysiske begredeligheter. Veldig lenge trodde jeg også at den virkelig store overgangsutfordringen var å planlegge livet, slik at man ikke blir ensom som pensjonist.

Nå har jeg skjønt at dette bare er delvis sant.

Visst er det slik at jeg våkner klissvåt selv på kjølige netter. Det er heller ingen tvil om at kiloene som renner på ikke renner av like lett som før. Og ja.. Selvfølgelig tenker jeg mye på hva jeg skal bruke resten av livet til, etter at jobbelivet er slutt om noen år. Vis meg den noen-og-seksti-åringen som ikke skjønner at det er forandringer på gang.

Selv hadde jeg knapt kommet meg gjennom tannfellingen, før jeg skjønte at overgangsalderen var noe som skjedde med voksne. Særlig med voksne damer, og i mitt tilfelle skjedde det først med min tante Åse. Så ble det mors tur, men da var jeg blitt mor selv og hadde mer enn nok med mine egne perioder og kriser.

Det var ammeperioder og småbarnsperioder og trassalder. Jeg gjennomgikk mannens førtiårskrise og min egen «hjelp jeg har oppdager mitt første grå hår»-krise. Det finnes knapt et sekund i et menneskes liv som ikke kan sorteres under en «alder» eller «periode». Ukeblader, helgeaviser, TV-serier og forskingsrapporter sørger for at de er godt dokumentert.

Da jeg fylte 60 var det uten panikk. Jeg følte meg forberedt på å ta det som kom.

Men så ble en av mine beste venninner «pakke-pensjonist». Litt etterpå var det én som valgte å ta ut AFP, mens et par andre nådde den vanlige aldersgrensen på 67. Plutselig ble min nære, og relativt homogene venneflokk spredt for alle vinder – både faktisk og billedlig talt.

Jeg ramlet rett ut i en overgangsfase jeg ikke hadde hørt et ord om.

I mange år hadde rammene i venneflokken vært ganske like. Vi diskuterte livet, døden, kjærlighet og jobbene våre med like stor entusiasme, men plutselig er det bare meg som vil snakke jobb. Ikke slik å forstå at mine pensjonistvenner er blitt dummere eller mindre samfunnsengasjerte. De har bare flyttet fokus.

Noen er blitt ualminnelig opptatt av å reise, noen har fylt livet med barnebarn, mange er blitt travle på andre måter – og felles for alle er at de har helt andre hverdager og en helt annen tidsregning enn meg.

Da en felles søndagsaktivitet ble flyttet til en hverdagsformiddag, fordi fellesaktiviteter på hverdagsformiddager passer godt for pensjonister, skjønte jeg at jeg er blitt grundig lurt.
«Alle» har advart meg mot at pensjonisttilværelsen kan bli ensom. Men ingen har advart meg mot at det kan bli ensomt for den eneste i venneflokken som er i jobb.

Del dette:

Sidsel Hauff er kommunikasjonsrådgiver i Statens pensjonskasse. Hun er dessuten AFP-pensjonist én dag i uken.

Det lønner seg å jobbe så lenge som mulig

Bildetekst. Foto: iStock
Økonomisk vil det alltid lønne seg å jobbe. Trives du på jobben trenger du ikke slutte på grunn av økonomi. Foto: iStock

«Offentlig ansatte kan tape millioner i pensjon» skrev Dagbladet fredag 13. januar. I artikkelen kan man, alt etter hvem av ekspertene som uttaler seg, lese at det ikke lønner seg for offentlig ansatte å jobbe etter 62 eller 67 år. Ikke vet jeg om det er datoen som har fått Dagbladets eksperter til å ta på dommedagsbrillene. Uansett mener jeg hovedpåstanden i artikkelen er en sannhet med modifikasjoner.

Ikke la deg skremme

Når man snakker om hva som vil lønne seg når det gjelder pensjon, tror jeg de fleste er mest opptatt av hvor mange kroner de kommer til å ha i lommeboka som pensjonister. Hvis du også tenker slik, vil jeg fraråde deg å slutte å jobbe av økonomiske årsaker, enten du er offentlig eller privat ansatt. (Det kan selvsagt finnes mange andre grunner til å gå av med pensjon. Men hvis økonomi er det viktigste for deg, bør du jobbe lengst mulig.)

Spørsmålet er egentlig ganske enkelt. Hva gir deg mest å leve for: 100 prosent lønn eller 66 prosent pensjon? Selv om du skulle være blant dem som isolert sett taper noen kroner i tjenestepensjon på å jobbe lenger (for det er riktig at disse finnes), vil det utvilsomt lønne seg å jobbe, totalt sett.

Det er riktig at det ikke er samsvar mellom uttellingen man får for å stå lenge i arbeid i folketrygden og i den offentlig tjenestepensjonsordningen. Det kommer etter hvert en pensjonsreform i offentlig sektor som sannsynligvis vil harmonere dette i større grad. Slik den offentlige tjenestepensjonen er i dag, kan reglene, for noen, slå slik ut at andelen av den samlede pensjonen som kommer fra SPK vil kunne gå ned, mens andelen fra folketrygden går tilsvarende opp.

Selv om det er slik, ønsker vi i Statens pensjonskasse (SPK) likevel å nyansere utspillene som kommer i artikkelen, fordi vi er redd den kan «skremme» offentlig ansatte til å gå av tidligere enn de egentlig ønsker, i frykt for å tape pensjon.

Dagbladet 13. januar 2017
Faksimile fra Dagbladet, 13. januar 2017

Født før 1959: Ulik fordeling, men samme utbetaling

Hvis du er født før 1959 fungerer dagens offentlige tjenestepensjonsmodell slik: Vi garanterer deg 66 prosent i samlet pensjon dersom du har 30 års opptjening. I praksis betyr det at vi garanterer at du kommer opp i 66 prosent av lønnen din totalt – ikke at du skal få 66 prosent fra oss i tillegg til folketrygd. Det er dette som kalles samordning.

Hvis du ser på stolpediagrammet under, ser du hvordan det faktisk fungerer, litt forenklet. Hvis du hadde hatt en «vanlig» statlig lønn, men uten medlemskap i SPK eller en annen offentlig tjenestepensjonsordning, ville du fått ca. 50 prosent av lønnen din i pensjon. Fordi du i tillegg har offentlig tjenestepensjon, er du i stedet sikret 66 prosent i pensjon – inkludert utbetalingen du får fra folketrygden.

Du vil altså uansett få 66 prosent, som vist i siste stolpe i diagrammet. Nå hadde det jo på mange måter vært hyggelig å kunne tilby medlemmene våre 66 prosent fra oss i tillegg til 50 prosent fra folketrygden. Da hadde noen veldig få levd herrens glade dager en stund. Men bakrusen for AS Norge og kommende pensjonister ville nok innhentet oss ganske fort.

Ved å jobbe lenge får du ikke mindre pensjon i lommeboka totalt sett.

Hvem får mindre fra oss?

Hvordan har det seg så at noen, isolert sett, vil få mindre tjenestepensjon ved å jobbe lenger?

Dersom du har full opptjening i SPK (30 år), men ikke i folketrygden (40 år), så vil SPK dekke inn for det du mangler i folketrygden, og du får likevel 66 prosent. Da vil altså andelen folketrygden betaler reduseres i siste stolpe i diagrammet, mens andelen fra SPK vil øke.

Alderspensjonen fra folketrygden fortsetter å øke så lenge du er i jobb og ikke har begynt å ta ut pensjon derfra. Hvis du fortsetter å jobbe lenge (forbi 68 år) vil dermed andelen folketrygden utbetaler i siste stolpe i diagrammet, øke og øke, og fortrenge andelen fra SPK, fordi totalgarantien til SPK er å garantere for 66 prosent pensjon for medlemmer med full opptjening (30 år). Du vil som tidligere nevnt fortsatt få en pensjon på 66 prosent når du slutter, og dermed ikke tape pensjon, men mesteparten av pensjonen vil komme fra folketrygden, og mindre vil komme fra SPK.

Med andre ord: Ved å jobbe lenge får du ikke mindre pensjon i lommeboka totalt sett.

I tillegg hører det med til historien at for de to prosentene av lønnen din (og de 15-20 prosentene arbeidsgiveren din betaler) til pensjonsordningen får du også en god uføreforsikring og sikkerhet for at barn og ektefelle vil få etterlattepensjon om du skulle falle fra.

illustrasjon_blogg1
Figuren viser hvordan tjenestepensjonen legger seg på toppen av folketrygden, slik at samlet pensjon blir 66 prosent av sluttlønn.

Lønn og pensjon er mer enn bare pensjon

Når du skal vurdere om du vil pensjonere deg er det viktig å ikke glemme en vesentlig ting: Hvis du jobber lenge, vil du motta 100 prosent lønn i perioden du jobber «ekstra», i stedet for 66 prosent pensjon. Det er med andre ord økonomisk lønnsomt å jobbe lenge. I tillegg kommer selvsagt de sosiale og utviklingsmessige fordelene ved å jobbe.

Født etter 1958: Forsvinner samordningen?
Hvis du er født etter 1958, finnes det ingen garanti for hvor stor samlet pensjon du vil få. Det er kjent at det vil komme nye regler for offentlig tjenestepensjon for alle som er født i 1959 eller senere. Foreløpig er politikerne og partene i arbeidslivet i tenkeboksen, slik at ingen for øyeblikket vet hvordan regelverket vil bli for deg.

Vi vet likevel at det i en rapport lagt fram i 2015 ble foreslått at dagens pensjonsordning, der tjenestepensjon og folketrygd samordnes, byttes ut med det som kalles en påslagsmodell. Det vil i så fall bety at hele utfordringen med at tjenestepensjonen kan bli samordnet bort, forsvinner – ved at tjenestepensjonen kommer på toppen av folketrygden. Vi i Statens pensjonskasse har tidligere sagt at vi synes en slik endring i så fall vil være et skritt i riktig retning. Uansett er det fortsatt noen år igjen før du kan vurdere å ta ut AFP, og innen det er aktuelt alternativ for deg, vil nye regler være på plass.

Hvis du synes du «må» pensjonere deg fordi du frykter å tape pensjon kan det kanskje være verd å tenke over pensjoneringstidspunktet én gang til.

Hva med AFP?

Det står også i Dagbladets artikkel at man taper AFP på å jobbe videre etter fylte 62 år. Det kan også diskuteres.

AFP for deg som er i offentlig sektor skiller seg fra ordningen i privat sektor på et viktig område: Du kan ikke ta ut full AFP og så jobbe ved siden av. Det vil de fleste mene er en klar ulempe med den offentlige AFP-ordningen slik den er i dag. Derfor er det foreslått å endre dette i det nye regelverket for offentlig tjenestepensjon, som altså foreløpig ikke er klart. I rapporten regjeringen la fram i 2015 ble det foreslått å gjøre AFP i offentlig sektor mer lik den som er i privat sektor.

Uansett er AFP slik den er i dag en tidligpensjonsordning som er et tilbud til de som er mellom 62 og 67 og er trøtte og slitne av å jobbe, eller bare ønsker mer fritid. Tar du muligheten, så får du den, hvis ikke er du i jobb og trives med det.

Tar du ut AFP mellom 62-65 år, vil pensjonen være på rundt 55 prosent av lønnen din, hvis du har hatt en «normal» lønn. De som velger å ta ut AFP i disse årene vil altså oppleve en vesentlig inntektsnedgang. Ofte kalles disse tre årene «de tre magre år». Når du fyller 65, vil AFP øke til 66 prosent for de som har full opptjening i offentlig tjenestepensjon. Det er åpenbart også mindre økonomisk gunstig enn 100 prosent lønn, selv om det litt mindre «magert» enn de tre foregående årene.

Med andre ord taper du ikke på å ikke velge AFP. Tvert imot: Tar du AFP velger du å ha en lavere inntekt i bytte mot å slippe å jobbe.

Hvorvidt det er riktig for deg å ta ut AFP eller å jobbe lengst mulig er det bare du selv som kan avgjøre.

Jeg holder ofte kurs for kommende pensjonister. Blant spørsmålene jeg har inntrykk av at de kommende pensjonistene oftest stiller seg er disse: Hvor godt trives jeg med å jobbe? Er mer tid med barn og barnebarn viktigere for meg enn full lønn? Hvor sliten er jeg? Kommer jeg til å savne kollegaer og faglige utfordringer hvis jeg slutter nå? Hvor viktig er mer tid på hytta eller til å oppleve verden for meg? Og selvsagt: Hvor mye får jeg å leve for hvis jeg pensjonerer meg nå, i motsetning til å jobbe lengre?

Hvis summen av disse svarene gjør at tidlig pensjonering føles riktig for deg er det antakelig det. Men hvis du synes du «må» pensjonere deg fordi du frykter å tape pensjon kan det kanskje være verd å tenke over pensjoneringstidspunktet én gang til.

Del dette:

Sissel Olsvik Vammervold er seniorrådgiver i kursavdelingen i Statens pensjonskasse. Hun holder hver uke kurs for å hjelpe SPKs medlemmer fra pensjonsforvirring til pensjonsforståelse.

Å finne seg sjæl som 80/20-prosenter

Illustrasjonsbilde som viser en gjeng fotballgutter som tar selfie
Noen ganger er det åpenbart hvilken gruppe man tilhører. Andre ganger er det ikke like klart. Foto: iStock

Fire dager i uken er jeg i full jobb. Proppfull, egentlig – siden jeg foreløpig ikke har greid å tilpasse arbeidsoppgavene og ambisjonene til det faktum at jeg har redusert stillingen min med 20 prosent. Den femte dagen har jeg fri.

80/20. Yrkesaktiv/pensjonist. Hvem er jeg egentlig? Hvilken kategori tilhører jeg?

Da jeg ble skilt, etter å ha tilhørt gift-kategorien i over 20 år, måtte jeg plutselige begynne å krysse av i rubrikken for enslige. I protest mot stusslighetsfølelsen det skapte, moret jeg meg en stund med å rette «enslig» til «enestående», der det var praktisk mulig. Det utgjorde ingen faktisk forskjell, men det skapte mange interessante samtaler rundt kategorier og båser.

Hva gjør jeg nå, som 20 prosents AFP-er? Etter det jeg vet, finnes det ingen 80/20-kategori i offentlige skjemaer. Og enn så lenge – hvis jeg opprettholder 80/20-fordelingen fram til jeg blir 67 – er vel «yrkesaktiv» min kategori. Eller?

Kan jeg for eksempel si «ja takk, begge deler» og få honnørrabatt? Får jeg litt rabatt hver dag? Eller finnes det regler som sier at jeg får full rabatt på busser, trikker og teater, den ene dagen i uken jeg ikke er på jobb?

Nei. Naturligvis ikke. Det fungerer ikke slik.

«Honnørrabatt gjelder for alle over 67 år, for personer med norsk uføretrygd, samt blinde og ektefelle/samboer som reiser sammen med den som har rett til honnørrabatt», står det på Ruters hjemmeside. NSBs hjemmesider forteller omtrent det samme. Jeg er 63 år, frisk og verken fysisk eller mentalt blind. Jeg tilhører kategorien «yrkesaktiv», og jeg akter ikke å protestere.

Tvert imot. Jeg er glad og takknemlig over at jeg har mulighet til å bli i yrket mitt, tilhøre kollegafellesskapet og være en del av det aktive arbeidslivet. Men jeg kjenner også at det er mye utenom jobben som trekker, og jeg er heldig som har frihet til å velge begge deler … selv om jeg vet at friheten har sin pris.

Det er vanskelig å være litt ditt og litt datt. Det krever en god porsjon balansekunst. Og nå blir det omtrent som i småbarnsperioden – da jeg jobbet deltid i noen år, for å få tidsklemmekabalen til å gå opp. Den gang, som nå, var jeg klemt mellom arbeidslivet og resten av livet.

Det er vel omtrent der vi befinner oss alle sammen – hele tiden.

Del dette:

Sidsel Hauff er kommunikasjonsrådgiver i Statens pensjonskasse. Hun er dessuten AFP-pensjonist én dag i uken.