Historisk tilbakeblikk på AFP

AFP, eller avtalefestet pensjon, er en pensjonsordning som gir deg mulighet til å gå av med pensjon allerede fra du er 62 år. Har det alltid vært sånn? Tone Westgaard gir deg historikken bak AFP. Foto: iStock

Vi leser stadig om AFP i mediene, og hva forskjellene mellom privat og offentlig sektor er. Derfor kan det passe med en liten påminnelse om hvordan vi fikk AFP og hva som har skjedd fra starten.

Offentlig og privat AFP ikke det samme. Men til å begynne med var ikke forskjellene så store. La oss se litt på hva som har skjedd med AFP fra starten av:

Økning i sykemelding og uførepensjon

På 80-tallet viste statistikker at det var en økning i ansatte som endte sitt lange arbeidsliv med sykmelding og uførepensjon. Dette var et dårlig tegn og både arbeidsgiver og arbeidstaker ønsket å finne en løsning som kunne gi slitne arbeidstakere en mulighet til å fratre før de ble syke, sånn at de kunne fratre med verdighet.

Stort sett ville dette gjelde arbeidstakere med fysisk arbeid og det var her ordningen ble mest aktuell. Målet var å finne en mulighet til førtidspensjonering. Det vil si en ordning som ga mulighet til å slutte frivillig før 67 år.

I 1988 kom LO og NHO fram til en avtale som skulle gi ansatte en mulighet til å fratre fra de fylte 66 år, og dette ble iverksatt i privat sektor i 1989. I privat sektor ble dette tatt inn i tariffavtalene med det resultat at AFP bare gjelder for de arbeidsplasser som har en tariffavtale.

I avtalen inngikk det en delvis finansiering fra staten, for at den økonomiske belastningen ved å «flytte noen over fra uførepensjon til AFP» ikke skulle legges på det private næringsliv i sin helhet.

En full AFP skulle utgjøre det samme som du hadde opparbeidet deg i alderspensjon i folketrygden fra 67 år. I tillegg fikk du et lite AFP-tillegg som i privat sektor var skattefritt.

Denne pensjonen skulle ikke gå på bekostning av fremtidig alderspensjon fra folketrygden, så fra 67 år ble alderspensjonen fra folketrygden den samme som den ville være hvis du jobbet til 67 år.

Offentlig sektor fulgte etterhvert etter

Men det ble i starten en litt annen utvikling enn i privat sektor. Offentlig sektor forhandlet i 1989 frem en tilsvarende avtale, men der ble det mulig å fratre allerede fra fylte 65 år.

Pensjonen skulle dessuten utgjøre det samme som bruttopensjonen, altså 66% av lønn ved full opptjening i 100% stilling. Hvis du hadde kort opptjening i offentlig tjenestepensjon fikk du i stedet en AFP som tilsvarte det du ville få i alderspensjon i folketrygden fra 67 år.

Skattepliktig tillegg

Til denne folketrygdberegnede AFP i offentlig sektor ble det også lagt til et lite AFP-tillegg som tilsynelatende var noe høyere enn i privat sektor.

Forskjellen var at det i offentlig sektor ble skattepliktig mens det i privat sektor fortsatt var skattefritt.

I privat sektor gikk AFP over til å bli en livsvarig påslagsordning for alle som var omfattet av ordningen, uten avkortning mot arbeidsinntekt.

Videre utvidelse av muligheten til førtidspensjon

I årene som kom ble det forhandlet videre om utvidelse av AFP. Muligheten til å fratre tidligere ble endret samtidig for offentlig og privat sektor og utviklingen ble at i 1994 ble det mulig å fratre fra 64 år, i 1997 gikk muligheten ned til 63 år før den i 1998 endte på 62 år.

Da muligheten gikk ned til 64 år fant offentlig sektor at det ble for kostbart å gi så høy pensjon som 66% av lønn tidligere enn fra 65 år. Før 65 år ble det derfor ingen sammenligning, men kun mulighet til å få en AFP-pensjon som tilsvarer en fremtidig alderspensjon i folketrygden fra 67 år, med et AFP-tillegg som nevnt ovenfor.

Man fortsatte likevel sammenligningen fra fylte 65 år, så muligheten til å få en AFP tilsvarende 66% av lønn er der fortsatt.

Det vil si at vi hadde en tilnærmet lik førtidspensjonsløsning i AFP i privat og offentlig sektor fra 1989 til 2011. Førtidspensjonsløsningen gjaldt fra du ble 62 år til du fylte 67 år og alderspensjonen i folketrygden og tjenestepensjonen overtok fra du ble 67 år.

I 2011 ble det vedtatt et nytt regelverk for offentlige tjenestepensjoner og AFP i offentlig sektor for de som er født i 1953 og tidligere. Regelverket for årskull etter 1953 er ikke lagt frem ennå. For medlemmer av Statens pensjonskasse er ordningene lovregulerte. Tilsvarende regler for ansatte i kommunal virksomhet er avtalefestet gjennom hovedtariffavtalen (og dens vedtekter).

I privat sektor derimot gikk AFP over til å bli en livsvarig påslagsordning for alle som er omfattet av ordningen, uten avkortning mot arbeidsinntekt.

I avtalen av 3. mars 2018 er det skissert en ny AFP-ordning i offentlig sektor, som bygger på prinsippene fra privat sektor. Detaljene i denne ordningen er ikke beskrevet og arbeidstakerorganisasjonen skal gi sin tilbakemelding på avtalen innen 1. juli 2018.

Måtte som oftest dekkes av arbeidsgiver

I offentlig sektor ble det ikke lagt inn noen delvis dekning fra staten. Det betyr at AFP i kommunene eller fristilte virksomheter fra offentlig sektor blir dekket av arbeidsgiver i sin helhet, mens den i staten dekkes via statsbudsjettet.

Ved å gå av med AFP vil likevel en alderspensjon fra folketrygden fra 67 år være den samme som om du jobbet til 67 år. Tjenestepensjonen derimot vil stoppe med opptjeningen den dagen du slutter i stilling.

De som ikke har full opptjening ved overgang til full AFP vil derfor få en dårligere tjenestepensjon enn de som jobber til 67 år. AFP utbetales frem til du fyller 67 år, da overtar folketrygden og tjenestepensjonen utbetalingen.

Endret synet på AFP

Synet på AFP har endret seg siden 1989. Ettersom tiden gikk fant også ansatte med vanlig kontorjobb ut at det var fint å kunne avslutte arbeidslivet mens man hadde helsa i god behold.

Så i mange år har vi tatt det som en selvfølge at vi har muligheten til å velge når vi ønsker å avslutte arbeidslivet og gjøre noe annet.

På 90-tallet var det heller ikke så mye spørsmål om det var mulighet til å tjene noe ved siden av AFP. Ordningen var både i privat og offentlig sektor basert på prinsippet om at pensjon er erstatning for bortfall av inntekt. Det var derfor lagt inn at hvis du jobbet skulle AFP reduseres for den inntekten du hadde.

På 90-tallet var det ikke så mange spørsmål om det var mulig til å tjene noe ved siden av AFP.

Lov, ikke tariffavtale

I staten er regelverket for AFP tatt inn i egen lov mens det i kommunesektoren er en del av tariffavtalen. Dette er sånn vi kjenner AFP i offentlig sektor fremdeles.

Ettersom årene gikk og helsen ble bedre og levealderen økte har det blitt et annet syn på AFP. Mange ønsker å fratre tidligere for å ha mer fritid og «nyte tilværelsen» og ser på muligheten til å kunne fratre fra 62 år som en selvfølge uten at det er helsemessige årsaker som gjør at du ønsker å avslutte arbeidslivet tidligere enn fra 67 år.

Etter pensjonsreformen i 2011 ble diskusjonen om at lønn og pensjon ikke kan kombineres fritt blitt mer fremtredende. Det har vi sett mange debatter om den siste tiden. Avtalen mellom partene av 3. mars 2018 legger til grunn av offentlig og privat AFP skal bli mer lik.

AFP i privat sektor

I privat sektor derimot ble AFP endret i forbindelse med pensjonsreformen i 2011 til å bli en livsvarig ytelse som tas ut sammen med alderspensjonen i folketrygden.

Endringen ble gjort fordi det skulle harmonere mer med at alderspensjonen i folketrygden kan tas ut fra 62 år. Det betyr at dagens AFP i privat sektor sammen med alderspensjon i folketrygden fra 62 år for mange er en lavere tidligpensjon enn den AFP som var før 2011.

Dessuten vil den livsvarige alderspensjonen i folketrygden, på grunn av levealdersjusteringen, være lavere enn om du jobber til 67 år.

Vil du vite mer?

Du kan lese mer om AFP i offentlig sektor på spk.no.

Hvis du vil vite mer om AFP i privat sektor, kan du lese mer på Fellesordningen for AFP på afp.no.

Del dette:

Pensjon med kvinnebriller

Historien kan ses fra mange utgangspunkt og med mange forskjellige briller. Her ser vi kjapt på hvordan kjønnsroller og samfunnsforhold avspeiles i SPKs 100-årige historie. Foto: iStock

Jeg var kanskje ikke den rødeste rødstrømpen. Men som dobbeltarbeidende småbarnsmor på 80-tallet gikk jeg noen mil i tog. Vi kjempet for høyere lønn. Nå har jeg nettopp lest om kvinnene i 1917 som kjempet for høyere aldersgrense. Hæ?

Saken var at regjeringen foreslo 65 års aldersgrense for kvinner og 70 år for menn. Forslaget kom i forbindelse med at Statens pensjonskasse ble etablert 1, juli 1917. En begivenhet vi i SPK blant annet har feiret med å gi ut en jubileumsbok om utviklingen av de statlige pensjonsordningene i Norge.

Det er her jeg har lest om de rasende kvinnene, som kjempet innbitt for lik pensjonsalder – en kamp de først vant i 1956. Og de vant ikke ut fra likestillingshensyn, men fordi det var bra for samfunnsøkonomien å ha kvinner i lønnet arbeid.

Jeg leste også mye annet som viser hvordan kjønnsroller og samfunnsforhold avspeiles i SPKs 100-årige historie.

I skyggen av den russiske revolusjon

Det startet som nevnt i skjebneåret 1917. Tsaren ble styrtet i Russland, verden var i krig, det var dyrtid i Norge. Midt oppe i dette (og kanskje nettopp derfor) greide Stortinget å bli enige om en felles statlig tjenestepensjonsordning som var egnet til å skape trygghet og lojalitet.

Det var ingen verdensbegivenhet på linje med bolsjevikenes seier over det russiske keiserriket. Men dersom vi begrenser oss til Norge, og til politiske vedtak som har lagt grunnlaget for den norske velferdsstaten, er etableringen av Statens pensjonskasse en begivenhet det er verdt å markere.

I begynnelsen var det enkene

Forløperen for Statens pensjonskasse het Den almindelige Danske enkekasse (etablert 1775), som ble Den norske Enkekasse i 1814. Dette var en ordning som tvang embedsmennene til å betale inn penger til etterlattepensjon for ektefeller. Og siden embedsmennene utelukkende var menn (adjunkt Mathilde Schjødt ble utnevnt til den første kvinnelige embedsmann i 1906), var det embedsmennenes kvinner som ble sikret.

Embedsmennene selv måtte søke Stortinget om pensjon (fram til 1917). Og da fikk de den pensjonen Stortinget mente de fortjente. Det var ofte ikke all verden, og embedsmennene ble stort sett på sin post til de døde.

Med telegrafen og telefonsentralene kom kvinnene inn i statlige stillinger. I dag er lærerne en stor medlemsgruppe i SPK, og økningen av kvinnelige lærere er hovedårsaken til at kvinner nå er i flertall blant medlemmene i Statens pensjonskasse. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv

Så kom tjenestemennene

Før 1917 fantes det også en del tjenestepensjonsordninger for underordnede tjenestemenn, og blant de underordnede tjenestemennene dukket det etter hvert opp kvinner. En av de største kvinneyrkene som fikk lovregulert pensjon var jordmødrene. Det skjedde allerede i 1896. Så kom sykepleierne, lærerne – og ikke minst telegrafdamene.

Men i motsetning til embedsmennene, som betalte inn til sine koner, betalte de underordnede tjenestemennene (og noen kvinner) inn til seg selv. De betalte inn 10 prosent av lønnen til sin egen alderspensjon, men de etterlatte fikk ikke et øre.

Siden det fortsatt var sterk overvekt av mannlige tjenestemenn, og siden mennenes levealder var lavere enn kvinnenes, var det mange enker og barn som ble stående på bar bakke.

Trang fødsel

Vi er framme ved 1917. Etter flere utredninger og mange runder i Stortinget, ble ulike statlige ordninger samlet i Statens pensjonskasse. Den nye tjenestemannsordningen ga medlemmet rett til alderspensjon og invalidepensjon, mens medlemmenes ektefeller og barn fikk rett til etterlattepensjon. Dette ble en forløper for folketrygden og innebar en ny trygghet, både for arbeideren selv og for familien.

Vi snakker fortsatt om et samfunn hvor et mindretall av kvinnene var i lønnet arbeid. Men kvinnene kom. Vi fikk for eksempel stadig flere kvinnelige lærere og kontorfunksjonærer.

Det medførte en del utfordringer for regelmakerne – særlig knyttet til etterlattepensjon.

Skulle menn få enkepensjon måtte de bevise at de ble forsørget, og det var det ytterst få som greide.

Gullenker og enkemenn

I fire år – fra 1917 til 1921 – var enker og enkemenn likestilt i den nye pensjonskassen. Men i 1921 ble enkemannspensjonen behovsprøvd, basert på den rådende samfunnsnormen. Menn forsørget sine koner, derfor trengte enkene etterlattepensjon. Skulle menn få enkepensjon måtte de bevise at de ble forsørget, og det var det ytterst få som greide.

Dette var naturligvis blodig urettferdig, sett fra et likestillingsperspektiv, og mange protesterte heftig. Men politikerne var mer opptatt av økonomi enn av likestilling.

Antallet kvinner i arbeid økte. Det medførte at vi også fikk flere enkemenn med rett til etterlattepensjon, og det ville bli dyrt – dersom enkemennene skulle ha samme rettigheter som enkene. Etterlattepensjonen var behovsprøvd for menn helt til 1976.

Et annet langvarig stridsspørsmål var samordning av etterlattepensjon fra Statens pensjonskasse og egenopptjent pensjon. Skulle etterlattepensjon og egenopptjent pensjon beregnes hver for seg? Eller sees i sammenheng, med den følge at samlet pensjon ble redusert – og i så fall med hvor mye?

Etter flere rettsaker og mange politiske kamper, ble det slutt på samordningen for enkene. De fikk pensjon fra sin avdøde mann på toppen av egenopptjent pensjon. Vi fikk begrepet «gullenker».

Men hva med enkemennene? Her så vi en av arbeidslivets omvendte diskrimineringer, for full kjønnsnøytral etterlattepensjon fikk vi først i 2009 (med tilbakevirkende kraft fra 1994).

Norsk Arbeidsmandsforbund organiserte de fleste av statlige arbeidere innenfor bygg og anlegg. Som vi ser var det én kvinne, Selma Holmquist. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv.

Det er interessant å se hvordan historien om offentlig tjenestepensjon reflekterer utviklingen i samfunnet.

Hvor like er vi i 2017?

Jeg skal så visst ikke begi meg ut på noen analyse av likestillingsnivået i norsk arbeidsliv per 2017. Det er ikke tema for denne teksten.

Men det er interessant å se hvordan historien om offentlig tjenestepensjon reflekterer utviklingen i samfunnet. Derfor er det fristende, sånn i en bisetning, å nevne at 2001 var første året det var flere kvinner enn menn som fikk egenopptjent alders- og uførepensjon fra Statens pensjonskasse.

Men mennene får fortsatt mest.

Jubileumsbok som forteller hele historien

I jubileumsboken «Pensjonsløftet – statlige tjenestepensjoner gjennom 200 år», får du hele historien. Boken er resultatet av et forskningsprosjekt som SPK har tatt initiativet til.

Boken går helt tilbake til 1814 og den beskriver hvilken betydning offentlige tjenestepensjoner har hatt i oppbyggingen av kollektive velferdsordninger. På denne måten ønsker vi å understreke at Statens pensjonskasses historie gjennom 100 år er en del av en større og viktig historie – historien om velferdsstaten Norge.

«Pensjonsløftet», skrevet av professor Harald Espeli, er utgitt av Pax forlag, og kan kjøpes på forlagets nettsider.

Del dette: