Grundig lurt

Foto: James Rickwood - Flickr: P*ssed again!, CC BY 2.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=14780500
Pre-pensjonsperioden kom som en overraskelse. En underkommunisert periode i livet! Plutselig ble det vanskelig å forstå hvilken side av gjerdet som hadde grønnest gress. Foto: James Rickwood/CC.

Veldig lenge trodde jeg at overgangsalderen bare handlet om svettetokter, hår på haken og andre fysiske begredeligheter. Veldig lenge trodde jeg også at den virkelig store overgangsutfordringen var å planlegge livet, slik at man ikke blir ensom som pensjonist.

Nå har jeg skjønt at dette bare er delvis sant.

Visst er det slik at jeg våkner klissvåt selv på kjølige netter. Det er heller ingen tvil om at kiloene som renner på ikke renner av like lett som før. Og ja.. Selvfølgelig tenker jeg mye på hva jeg skal bruke resten av livet til, etter at jobbelivet er slutt om noen år. Vis meg den noen-og-seksti-åringen som ikke skjønner at det er forandringer på gang.

Selv hadde jeg knapt kommet meg gjennom tannfellingen, før jeg skjønte at overgangsalderen var noe som skjedde med voksne. Særlig med voksne damer, og i mitt tilfelle skjedde det først med min tante Åse. Så ble det mors tur, men da var jeg blitt mor selv og hadde mer enn nok med mine egne perioder og kriser.

Det var ammeperioder og småbarnsperioder og trassalder. Jeg gjennomgikk mannens førtiårskrise og min egen «hjelp jeg har oppdager mitt første grå hår»-krise. Det finnes knapt et sekund i et menneskes liv som ikke kan sorteres under en «alder» eller «periode». Ukeblader, helgeaviser, TV-serier og forskingsrapporter sørger for at de er godt dokumentert.

Da jeg fylte 60 var det uten panikk. Jeg følte meg forberedt på å ta det som kom.

Men så ble en av mine beste venninner «pakke-pensjonist». Litt etterpå var det én som valgte å ta ut AFP, mens et par andre nådde den vanlige aldersgrensen på 67. Plutselig ble min nære, og relativt homogene venneflokk spredt for alle vinder – både faktisk og billedlig talt.

Jeg ramlet rett ut i en overgangsfase jeg ikke hadde hørt et ord om.

I mange år hadde rammene i venneflokken vært ganske like. Vi diskuterte livet, døden, kjærlighet og jobbene våre med like stor entusiasme, men plutselig er det bare meg som vil snakke jobb. Ikke slik å forstå at mine pensjonistvenner er blitt dummere eller mindre samfunnsengasjerte. De har bare flyttet fokus.

Noen er blitt ualminnelig opptatt av å reise, noen har fylt livet med barnebarn, mange er blitt travle på andre måter – og felles for alle er at de har helt andre hverdager og en helt annen tidsregning enn meg.

Da en felles søndagsaktivitet ble flyttet til en hverdagsformiddag, fordi fellesaktiviteter på hverdagsformiddager passer godt for pensjonister, skjønte jeg at jeg er blitt grundig lurt.
«Alle» har advart meg mot at pensjonisttilværelsen kan bli ensom. Men ingen har advart meg mot at det kan bli ensomt for den eneste i venneflokken som er i jobb.

Del dette:

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.