Ny IPS: Hva er det? Og hvor fantastisk er det?

GJESTEBLOGGINNLEGG: Dette blogginnlegget er ikke skrevet av Statens pensjonskasse. Innlegget står for forfatterens egen regning. Se mer informasjon nederst.

Det er lett å bli fjetret av selskapenes reklame for ny IPS-ordning. Finansportalen gjesteblogger om IPS og hva fordelene og ulempene er. Foto: iStock

Mange har jublet over den nye formen for individuell pensjons­sparing (IPS) som ble ved­tatt i for­bindelse med revidert nasjonal­budsjett, og som er til­gjengelig fra 1. november. Men hva er egentlig IPS? Og hvor fantastisk er egentlig den nye ordningen for deg som vil spare til pensjon?

Hva er IPS? Og hva er nytt?

Den nye IPS-ordningen er lansert som en «ny ordning for skatte­favorisert individuell sparing til pensjon». I det ligger det at myndig­hetene lokker med økonomiske insentiver for at du skal ta et større ansvar for sparing til egen pensjon.

Pensjon som skal komme i tillegg til pensjon fra folke­trygden og tjeneste­pensjon. Du får økonomiske fordeler i dag, mot at du binder egne spare­penger til pensjons­alderen. Du kan selv velge fond og spare­profiler for pensjons­sparingen.

Den vesentlige nyheten i den nye IPS-ordningen er at beløps­grensen for årlig sparing økes fra 15 000,- til 40 000,- og at uttak fra ordningen skal beskattes mildere, nemlig som alminnelig inn­tekt (24 % i 2017).

I den gamle IPS-ordningen fra 2008 blir uttak regnet som pensjons­inntekt, noe som betyr at skatten ofte blir opp mot 40 % når pengene tas ut.

Den skatte­reduksjonen du opp­når er ikke til odel og eie. Den er i virkeligheten utsatt skatt

Fordelen er utsatt skatt

Det er spesielt den såkalte skatte­symmetrien i den nye ordningen som har skapt begeistring, blant annet i finans­bransjen. Med symmetri i skatte­satsene ved sparing og uttak, skal verdien av fra­draget du får i dag, det vil si 24 % av innskuddet i 2017, til­svare den skatten som skal betales ved uttak av det samme inn­skuddet, som pensjon senere.

Den skatte­reduksjonen du opp­når er altså ikke til odel og eie, noe man fort kan få inntrykk av gjennom selskapenes reklame for produktet. Den reduserte skatten er i virkelig­heten ut­satt skatt.

Utsatt skatt er riktignok en fordel for deg som forbruker, og kan ses på som et rentefritt lån. Isolert sett er det flott med et rentefritt lån, men også rentefrie lån må betales tilbake.

Til­bake­betalingen gjøres over skatte­seddelen når pengene tas ut av ordningen igjen, fra tidligst 62 år. Da skal det nemlig betales skatt av både det opp­rinnelige inn­skuddet, og av den avkastningen som har kommet til under­veis.

Hvor gunstig IPS-ordningen er for deg, vil derfor av­henge av hvordan du disponerer den ut­satte skatten; altså det rente­frie lånet, om du vil.

Hvordan fungerer dette og hvem passer det for?

Et rente­fritt lån er i ut­gangs­punktet et gode som kan passe for de fleste, men det for­utsetter at du ellers har anledning til å sette til side penger i dag (inn­til kr 40 000,- per år), og ikke minst at du er kom­fort­abel med at disse spare­pengene låses fast i ordningen.

Du kan først begynne å bruke av spare­pengene i IPS-ordningen fra du er 62 år. Betaler du formue­skatt, vil sparing i IPS gi deg en ytter­ligere skatte­fordel fordi spare­saldo i IPS er unn­tatt fra formue­skatt.

Dine muligheter til å velge ulike typer fond vil være til­nærmet like innen­for og uten­for IPS-ordningen, så fonds­utvalget burde ikke på­virke din beslutning om hvor­vidt du skal spare i IPS.

For å opp­nå den beste risikojusterte avkastningen på lang­siktig sparing, vil som regel et globalt indeks­fond være å fore­trekke. Dette gjelder både innenfor og utenfor IPS-ordningen.

Hvor gunstig IPS-ordningen er for deg, vil avhenge av hvordan du disponerer den ut­satte skatten

Konklusjon

IPS-ordningen vil passe godt for deg som har inntekt som IPS-inn­skuddet kan komme til fra­drag i, og bare for de spare­pengene du er trygg på at du ikke vil trenge før du er 62 år (ut­betaling kan begynne). Og den passer ekstra godt for deg som betaler formue­skatt.

Har du kreditt­kort­gjeld, eller annen type usikret forbruks­gjeld eller bolig­lån med høy rente, bør disse ned­betales før du investerer i aksje­fond eller andre fond som sparing til pensjon. Dette gjelder helt uavhengig av om du vil be­nytte deg av IPS-ordningen.

Velg alltid et selskap med lave gebyrer når du skal spare til pensjon. Indeks­fond har gjennom­gående lavere gebyrer enn aktivt for­valtede fond. Velg derfor et selskap som tilbyr indeks­fond. Ikke glem at lavere gebyrer gir deg mer i pensjon.

Finans­portalen.no finner du over­sikt over sel­skaper som tilbyr IPS og hvilke gebyrer sel­skapene tar. Der kan du også lese mer om risiko­klasser og spare­profiler. Se https://www.finansportalen.no/pensjon/ny-ips

Skrevet av Finansportalen

Dette gjeste­blogg­innlegget er skrevet av Kasper Gisholt, nett­ansvarlig pensjon i Finans­portalen. Har du spørsmål om IPS og pensjons­sparing? Ta kontakt med Finans­portalen.

Vi i Statens pensjons­kasse kan mye om pensjon, men av og til er det greit at andre bidrar med sine kunn­skaper. Vi tror det kan hjelpe deg i å forstå pensjon bedre. Derfor lar vi noen ganger andre gjeste­blogge på Pensjons­bloggen.

Del dette:

Pensjon som partytriks!

Pensjonspyramiden tegnet på en serviett
Man skulle ikke tro det, men pensjonssnakk ved festlige anledninger gjør deg ofte til et midtpunkt. Spesielt om du kan si noe fornuftig om pensjonspyramiden.

Lenge var det først og fremst legene… Forsikringfolkene… Noen håndverkere…
En elektrikervenn av meg har for eksempel fortalt at han prøver å unngå å si hva han jobber med når han er i selskap. Fordi han er lei av å bli overfalt av folk med «Herre Gud så elendig håndverk»-historier. Eller enda verre: han orker ikke å bli viklet inn i «kjempesnilt hvis du hjelper meg med noe småtteri»-tjenester, som nesten alltid viser seg å være mye jobb og mye herk for en flaske halvdårlig rødvin.

Selv har jeg vært journalist i mesteparten av mitt yrkesliv. Også jeg har vært gjennom noen selskapelige runder med meg i rollen som syndebukk for all verdens fælt. Men det er ingenting mot den interessen jeg opplever nå.

– Jasså. Så du jobber med pensjon? Oi, det var fint, sier folk. Og dermed er det i gang.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tegnet opp pensjonspyramiden på en serviett, fordi det er dette jeg tyr til når folk spør. I frykt for å bli spurt om delingstall, forholdstall og andre beregningsregler – som jeg ærlig talt synes er vrient å forklare, og som jeg ærlig talt ikke har så veldig lyst til å snakke om når jeg er i selskap – tyr jeg til det grunnleggende. Og det er forbausende mange som faktisk ikke vet hvordan det norske pensjonssystemet er bygget opp.

Derfor blir jeg et aldri så lite festmidtpunkt når jeg sitter der og tegner på servietten, og det starter med at jeg tegner en pyramide som jeg deler i tre.

– Nederst har vi folketrygden, som alle får, forklarer jeg. Og så fortsetter jeg med det midtre feltet i pyramiden, som er tjenestepensjonen. Det vil si den pensjonen du opparbeider deg gjennom arbeidsforhold.

Som regel sier jeg noe om at vi må skille mellom offentlig og privat tjenestepensjon, men det er sjelden jeg går inn på hva disse skillene består i. Da er vi plutselig inne på forskjellen mellom ytelsesordninger og innskuddsordninger, og da går gjerne kvelden, for å si det slik. Jeg prøver å komme unna med å henvise til spk.no, eller denne bloggen – der en av pensjonsekspertene våre har postet et innlegg der hun forklarer dette bedre enn meg.

Jeg går ikke inn på den øverste delen av pyramiden heller. Den handler om privat pensjonssparing. Altså et investeringsprogram eller en annen form sparing du setter i gang med når du er ung for å sikre ekstrainntekter i alderdommen. Dette kan jeg virkelig ikke si noe fornuftig om. Men det kan ofte de jeg snakker med.

Mange av dem er unge, og det er dette som er spesielt med å jobbe i pensjonsbransjen i dag (selv om jeg strengt tatt jobber med internkommunikasjon, altså med å få de ulike deler av virksomheten til å forstå hverandre, mens det er andre som jobber med å få meg og alle andre til å forstå pensjon).

Da jeg var i 30-40-årsalderen ville verken jeg eller noen av mine venner finne på å bruke ett sekund av en fest til å snakke med en noenogsekstiåring om pensjonssystemet. Selv om mange av oss – og spesielt jentene som trosset likestillingskampen og jobbet deltid i den verste småbarnsperioden – absolutt burde ha gjort det.

Vi visste at vi burde. Men vi gjorde det ikke, og egentlig er det ikke så rart.

Da jeg og mine venner var i 30-40-årsalderen hadde vi foreldre som ble pensjonister uten nevneverdig dramatikk. De gikk av, mottok sin pensjon, og noen fikk det trangt. Men veldig mange greide seg veldig bra. De begynte å pusse opp huset og reise til Syden. For oss som var midt i etableringsfasen, og som den gang – på 80-tallet – slet med lange barnehagekøer, korte barselpermisjoner og boliglån til 13 prosents rente, virket det ikke som om pensjon var noe å bekymre seg om.

Men noen av dagens 30-40-åringer bekymrer seg. De har skjønt at gullpensjonenes tid er forbi. De har skjønt at de må jobbe lengre enn sine foreldre for å nå opp til samme pensjonsnivå, og de har skjønt at det er lurt å satse på egen pensjonssparing ved siden av.

Det de ikke har forstått er hvorfor det er slik, og hva for eksempel levealdersjusteringen egentlig betyr. Det er derfor de griper tak i meg.

Jeg svarer så godt jeg kan, mens jeg tenker at det kunne ha vært verre. Jeg er ikke lege. Ingen vil finne på å dele sine hemoroideplager med meg.

PS. Du kan lese om levealdersjustering her på Pensjonsbloggen.

Del dette: