Litt rart, litt kjedelig, passe travelt og hyggelig

– Til å begynne med lot jeg «humla suse» for jeg måtte jo unne meg en skikkelig ferie som avslutning på et langt arbeidsliv. Men det ble kjedelig etter hvert, skriver skribent Tone Westgaard. Foto: iStock

Du verden, det har gått et helt år siden jeg ble pensjonist. Det er ganske rart å tenke på at det har gått så lang tid og litt interessant å reflektere over hvordan hverdagen nå er.

  • Nei, jeg får ikke «slippen» i posten hver måned, jeg får den heller ikke i e-post. Men jeg bruker nettet, så for meg gjør det ikke så mye. Det er mye verre for de som ikke er fortrolig med å bruke pc.
  • Ja, jeg reiser for halv pris på trikk, buss og t-bane. Litt redusert på mye annet. Litt rart egentlig, jeg trenger jo akkurat like stor plass som i fjor.
  • Nei, klokka ringer ikke hver morgen kl 06.30 og formaner meg til å stå opp.
  • Ja, jeg har fortsatt dårlig samvittighet fordi det er mye jeg burde ha gjort. Forskjellen er at nå heter det burde og ikke .

Humletilværelsen ble kjedelig etter hvert

Jeg startet som pensjonist med en klar formening om at jeg nå var min egen arbeidsgiver så her gjaldt det å ikke sluntre unna, men ha klare mål for dagen og uken.

Til å begynne med lot jeg «humla suse» for jeg måtte jo unne meg en skikkelig ferie som avslutning på et langt arbeidsliv. Ferie er deilig og flott og avslappende, men etter noen uker litt kjedelig, især når det er vinter og glatt og kaldt og lett å finne unnskyldning for ikke å komme seg ut.

Gjennom et langt arbeidsliv har jeg vært vant til at det er oppgaver som må gjøres og faste rutiner jeg må igjennom hver dag. Noe så enkelt som å stå tidlig opp, spise frokost og komme seg av gårde på jobb.

Da jeg kom på jobb fulgte dagen enkelte faste rutiner også. Jeg forsøkte gjennom dagen å gjøre nytte for meg som arbeidstaker og utføre de oppgavene jeg var blitt satt til og også finne oppgaver som trengte løses til beste for oss selv og SPK. Dessuten, hyggestunden som lunsj hver dag.

Fant fort ut at det var veldig lett å starte dagen med klare mål for hva jeg skulle gjøre, men etter hvert like lett å tenke: «det haster ikke, jeg kan jo gjøre det i morgen i stedet».

Smart å fortsette med rutiner

Litt av den samme vanen tror jeg det er viktig å ta med seg inn i pensjonstilværelsen, ikke nødvendigvis fastlåste rutiner, men klare forventninger til deg selv om hva du skal ha gjort i løpet av en uke for eksempel. Jeg fant fort ut at det var veldig lett å starte dagen med klare mål for hva jeg skulle gjøre, men etter hvert like lett å tenke: «det haster ikke, jeg kan jo gjøre det i morgen i stedet».

Så var det jo det at jeg hadde fått en avtale med SPK om at jeg skulle skrive innlegg på den nye Pensjonsbloggen. Jeg synes det var en super måte å holde kontakten på og var glad for å kunne ta tak i pensjonsfaglige problemstillinger og forsøke å skrive lettfattelig om vanskelige tema.

Til å begynne med var dette morsomt, men etter hvert oppdaget jeg at så lenge jeg ikke jobber og møter andre som jobber i SPK og som også er opptatt av pensjon, ble det vanskelig å finne inspirasjon og motivasjon til å skrive. Dessuten var det jo ingen som maste på meg med tidsfrister og krav om å levere.

Du verden så lett det var å få en behagelig fredelig hverdag hvor det å konsentrere seg om spesielle oppgaver kunne begrense seg til korte perioder og heller ikke hadde krav om å være ferdig til et bestemt tidspunkt.

Nyttig – for hvem?

Dette gjorde jo at jeg i lang tid satt med dårlig samvittighet fordi jeg ikke fylte dagen med noe «nyttig».

Så begynte jeg å tenke meg om, hva er det som er nyttig og for hvem?

For meg er det jo nyttig å lese nyheter, følge med på hva som skjer og holde meg i form, så da gjør jeg jo masse nyttig likevel, hurra.

Dessuten begynte jeg å tenke på alt jeg i tidligere år hadde kost meg med, nå var det på tide å ta fram gamle kunster. Strikkepinnene var det første som ble aktuelt og nye gensere og sokker har blitt produsert. Dessuten et lite eksperiment som jeg er veldig fornøyd med, en koselig tevarmer til hytta.

Dette gir mersmak så nå er jeg i gang med å sy ny bunadsjakke til min svigersønn. Hvem vet kanskje det blir mer bunadssying og klesproduksjon etter hvert.

Litt jobbing ble det likevel – på pensjonistlønn

Så etter at jeg i grunnen hadde funnet en fin rytme i min nye tilværelse fikk jeg telefon fra min tidligere sjef i SPK. Han lurte på om jeg kjedet meg og kunne tenke meg å hjelpe til innimellom når det var ekstra mye å gjøre. Selvsagt hadde jeg lyst til å hjelpe for det var jo en vinn-vinn situasjon for begge parter.

SPK fikk hjelp når det ble alt for mye å gjøre og jeg fikk møte tidligere kolleger og frisket opp kunnskapene mine. Nå jobber jeg litt innimellom på pensjonistlønn og helt på mine egne premisser. Det vil si jeg sier nei hvis jeg ikke har lyst. Hittil har jeg hatt lyst hver gang jeg har blitt spurt, så det fungerer supert.

Det jeg kjenner på som ekstra hyggelig er nødvendigvis ikke kontakten med gammel arbeidsplass, men kontakten med mennesker i alle aldre som jeg kan diskutere med og få inspirasjon fra.

Det gleder det meg veldig hver gang noen spør meg om noe de synes er vanskelig når det gjelder pensjon.

Pensjonisttilværelsen: passe travelt og hyggelig

Pensjonisttilværelsen har med andre ord begynt å bli flott og innholdsrik og variert. Noen late dager med god bok i sofaen og kaffekoppen i nærheten, noen dager med full aktivitet med vedlikehold av heimen eller håndarbeid, møte med venner og kjente, gode dager på hytta med mye glede utendørs og noen dager i travelhet hos SPK.

Dessuten gleder det meg veldig hver gang noen spør meg om noe de synes er vanskelig når det gjelder pensjon. Noen synes det er lettere å spørre meg for jeg er jo bare pensjonist og ikke en som skal beregne og utbetale pensjonen.

Konklusjonen på hvordan det er å være pensjonist er i grunnen som veldig mange andre sier, litt rart og kjedelig til å begynne med, men etter hvert passe travelt og hyggelig.

Jeg benytter samtidig anledningen til å ønske alle et riktig godt nyttår.

Del dette:

Tone Westgaard er fra januar 2017 pensjonist og får nå praktisk erfaring i det hun tidligere har holdt foredrag om gjennom sin stilling som seniorrådgiver i kursavdelingen i Statens pensjonskasse.