Til deg som er forvirret

Det er ikke alltid lett å vite hvilket spor du skal ta eller er i – spesielt når det kommer til pensjon der sporet bestemmes av regelverket. Foto: iStock.

Nye regler? Gamle regler? Overgangsregler? For hvilke årskull – når? Dette er en historie om pensjonsregelverk. Den er ment som en ryddehjelp til deg som har gått surr i hvilke regelverk vi snakker og skriver om – alle vi som snakker og skriver om pensjon.

Jeg ser for meg at du er en person som strever for å forstå. Du følger med på det mediene bringer om pensjon, og du er fullstendig klar over at vi står midt i en omfattende pensjonsreform som vil ende med at yngre generasjoner må jobbe lenger enn dagens 67-åringer for å oppnå samme pensjonsnivå.

Du forstår hvorfor vi trenger nye pensjonsregler, men du har trøbbel med å huske hvilke regler som gjelder hva – og hvem. Det er du ikke alene om.

La oss se på de viktigste regelverkene og regelverksendringene opp mot hverandre, men la oss først ta det grunnleggende:

Pensjonssystemet

Det norske pensjonssystemet består av tre elementer:

  1. Folketrygd (som gjelder alle)
  2. Tjenestepensjon (som er delt i privat tjenestepensjon og offentlig tjenestepensjon)
  3. Individuell pensjonssparing (som du ordner selv, og som vi ikke kommer inn på her)

Her kan du lese mer om pensjonssystemet.

Pensjonsreformen og nye samordningsregler

På 2000-tallet startet en omfattende pensjonsreform. Reglene ble innført i 2011 og gjelder alderspensjon, og de omfatter både folketrygd og tjenestepensjon – pluss regelverket som regulerer forholdet mellom folketrygd og offentlig tjenestepensjon for årskull født 1953 og tidligere.

Vi har skrevet om samordning mellom folketrygd og offentlig tjenestepensjon på Pensjonsbloggen før. Siden disse reglene kun skal gjelde for årskullene født fra og med 1954-årskullet, og fordi de ikke er tilpasset den nye folketrygden vi fikk i 2011, trenger vi nye samordningsregler.

De nye samordningsreglene har vært til høring, og regjeringen har sendt et lovforslag til Stortinget. Når Stortinget vedtar nye samordningsregler – muligens skjer det før sommerferien – vil en ny brikke i pensjonsreformen være på plass.

Her kan du lese det vi skriver om lovforslaget som ligger i Stortinget til behandling.

Allerede i 2011 ble det klart at det også var behov for å endre regelverket for uføretrygd i folketrygden og tjenestepensjonsregelverket for uføre. Det nye uføreregelverket ble innført i 2015.

Nå gjenstår reglene for alderspensjon og AFP i offentlig tjenestepensjon. Dette blir neste store steg i pensjonsreformen. Regjeringen og partene i arbeidslivet har gjort en avtale som skisserer hvordan den nye tjenestepensjonen kan bli, og denne avtalen er nå til behandling i organisasjonene.

Her kan du lese hva vi skriver om ny offentlig tjenestepensjon.

Når Stortinget vedtar nye samordningsregler vil en ny brikke i pensjonsreformen være på plass.

Kort oppsummering av en lang historie:

  • Vi har gamle og nye opptjeningsregler for alderspensjon i folketrygden (ny kom med pensjonsreformen 2011)
  • Vi har gamle og nye regler for uføre (nye kom i 2015)
  • Vi har nåværende samordningsregler, og vi er i ferd med å få nye samordningsregler i de offentlige tjenestepensjonsordningene (Lovforslaget ligger til behandling i Stortinget)
  • Vi har nåværende regelverk for offentlig tjenestepensjon, og vi er i ferd med å få nytt regelverk for alderspensjon og AFP i offentlig tjenestepensjon. (Avtale mellom regjeringen og partene i arbeidslivet. Er til behandling i organisasjonene, med tilbakemeldingsfrist 1. juli)

Og som om dette ikke er nok;

Fordi endringer i pensjonsregelverket er noe som ikke kan skje over natten, finnes det allerede en rekke overgangsregler, og det vil komme nye overgangsregler både i det nye samordningsregelverket og i regelverket for ny offentlig tjenestepensjon.

Det er ikke å forvente at du skal få med deg alle detaljer gamle og de nye regelverkene kommer til å leve side om side i mange, mange år.

…men kanskje er du litt mindre forvirret?


Del dette:

Full eller halvfull opptjening?

Det er mange faktorer som utgjør de ulike bitene i pensjonen din. Opptjeningstiden er en av dem. Foto: iStock.

«Hva betyr det å ha full opptjening, og hvorfor er det så viktig?» For oss som jobber på kundesenteret i Statens pensjonskasse er dette et typisk spørsmål, og i dag var det Nils som spurte.

Nils er 49 år. Etter 25 år som lærer, har han lyst til å prøve seg i det private næringsliv. Men han har hørt at det skjer noe med pensjonsrettighetene han har opparbeidet seg i SPK, dersom han skifter fra offentlig til privat sektor.

– Hva lønner seg for meg, spurte Nils.

«Hva lønner seg for meg?» Dette er et spørsmål vi ikke kan svare på – ganske enkelt fordi det avhenger av hvordan du ønsker å leve livet ditt i dag og i fremtiden. Vi skifter jobb av ulike grunner som for eksempel ønske om nye faglige utfordringer. Vi velger å pensjonere oss tidlig eller vente så lenge vi kan – avhengig av hvordan vi ønsker å leve livene våre.

Svaret på spørsmålet avhenger også i stor grad av når han er født, fordi vi nå er midt inne i en pensjonsreform som gir ulike regler for ulike årskull. Hvordan levealdersjusteringen slår ut for hans årskull vil for eksempel bety mye for SPK-pensjonen til Nils.

Dette var Nils klar over. Men siden opptjeningstiden er én av faktorene som bestemmer pensjonen hans, ville han likevel vite hvordan regelverket er.

Ulike regler for opptjening

Reglene for opptjening står forklart på spk.no. Hovedregelen sier at du har full opptjening dersom du har vært medlem hos oss (eller i en annen offentlig tjenestepensjonsordning som er tilknyttet overføringsavtalen) i 30 år, og fremdeles jobber i en stilling som gir medlemskap i Statens pensjonskasse når du tar ut pensjon.

I praksis betyr det at full opptjening gir 30/30-dels pensjon, 29 års opptjening gir 29/30-dels pensjon og så videre.

Dette er altså hovedregelen, og den regelen som treffer Nils, dersom han blir værende i lærerjobben sin i fem år til, og blir i stillingen til han tar ut pensjon. Da vil han få 30/30-deler av pensjonen sin.

Hvis han velger å skifte beite, og jobber videre i en privat virksomhet til han går av med pensjon, vil ha selvfølgelig få SPK-pensjon for de 25 årene som lærer. Men for medlemmer som ikke lenger er i en offentlig jobb i pensjoneringsøyeblikket, er regelen at full opptjening er 40 år. Og for Nils vil det være denne regelen som gjelder. Han får 25/40 deler av pensjonen.

Opptjeningstiden for en som har sluttet i offentlig stilling kan imidlertid være 30 år – avhengig av når denne personen begynte å jobbe i offentlig sektor. Det store spørsmålet blir derfor:

Når startet du i offentlig sektor?

Hvis du har tre års medlemskap før 1. januar 1967 eller tre års sammenhengende medlemskap med start før 1. januar 1967, har du krav på alderspensjon etter antall medlemsår regnet ut fra 30 år. Det vil si at etter samme regler som for ordinær alderspensjon.

Hvis du ble medlem etter 1. januar 1967, beregner vi pensjonen etter forholdet mellom antall år du faktisk har jobbet i en stilling med rett til medlemskap og den opptjeningstiden du kunne ha oppnådd, om du hadde fortsatt vært i offentlig sektor fram til du nådde din stillings aldersgrense.

Og når vi snakker om aldersgrense, mener vi 70 år, med mindre du har en stilling med særaldersgrense (aldersgrense er ikke det samme som pensjonsalder).

Dersom du begynner opptjeningen din i SPK eller en annen offentlig pensjonsordning så sent at du ikke har mulighet å få 40 års opptjening, blir kravet til full opptjening redusert.

Eksempel:

  • Nils ble SPK-medlem som 24-åring. Da var det 46 år til han blir 70. Full opptjening for ham blir 40 år.
  • Per er like gammel som Nils, men ble ikke SPK-medlem før han var 34 år, og da var det bare 36 år fram til 70 årsdagen. Om han jobber i det offentlige i 25 år, får han en opptjeningsbrøk på 25/36-deler.
Det store spørsmålet er: Når startet du i offentlig sektor? Foto: iStock

En dag fra eller til kan bli viktig

Selv om opptjeningstiden bare er én av flere faktorer som bestemmer størrelsen på pensjonen din, er det lurt å vite følgende:

Samlet opptjeningstid rundes alltid av til hele år. Hvis opptjeningstiden for eksempel er 25 år, 5 måneder og 29 dager, rundes opptjeningstiden ned til 25 år. Hvis opptjeningstiden er 25 år og 6 måneder, rundes opptjeningstiden til 26 år.

Med andre ord: Noen ganger kan en dag fra eller til bety forskjellen på 25 eller 26 års opptjening.

Del dette:

Derfor må du jobbe lenger enn din eldre kollega

Bilde på levealdersjustering. Forskjellige aldersgrupper løper samme løp, men andre kommer i mål tidligere nn andre
Levealderen i Norge har økt. Mens enkelte passerer mållinjen nå, må mange av oss fortsette en liten stund til. Foto: iStockphoto/asiseeit

Vi som jobber med kommunikasjon i Statens pensjons­kasse er ikke egentlig pensjons­eksperter. På mange måter er det en fordel, siden en viktig del av jobben vår er å forklare pensjon til andre som heller ikke er det.

Når vi må streve for å forstå hva et nytt ord eller en ny regel betyr, håper vi det gjør det enklere for oss å sette oss inn i hva som er utfordrende for medlemmene våre å forstå.

Levealders­justering

Da pensjonsreformen kom i 2011 fikk vi en hel rekke nye regler og begreper å bryne oss på. Et av de viktigste var levealdersjustering. I begynnelsen syntes vi nesten ordet hørtes litt skummelt ut – jeg mener, å justere noens levealder er jo ikke noe man bør drive med.

Forklaringen på ordet er, heldigvis, ikke like skummel. At pensjonen levealdersjusteres betyr rett og slett at pensjonen din skal fordeles på det antall år som ditt årskull er forventet å ta ut pensjon. Både alderspensjon fra folketrygden og fra offentlig tjenestepensjon levealdersjusteres.

Hvorfor dette rare, nye ordet? Jo: Før pensjonsreformen og leveraldersjusteringen så man på pensjonsopptjeningen din den dagen du ble pensjonist, og så fikk du det samme utbetalt hver måned. Noen av pengene hadde du betalt inn selv via skatteseddelen, noe hadde arbeidsgiveren din innbetalt gjennom arbeidsgiveravgiften, og resten spanderte staten.

Levde du i ti år etter pensjonering fikk du samme beløp i ti år, levde du i førti år fikk du samme beløp i førti år. Attpåtil ble beløpene oppregulert hvert år. Jo lengre du levde, jo dyrere ble du dermed for staten. Lenge var de fleste enige om at dette fungerte helt fint.

Men så skjedde tre ting samtidig. Ikke plutselig, men likevel samtidig.

  • Levealderen i Norge har økt. I snitt lever vi nå veldig mye lengre enn foreldrene og besteforeldrene våre. Og når vi lever lengre skal vi også ha pensjon lengre.
  • Like etter krigen ble det født ekstra mange barn i Norge, og nå begynte disse barna å bli pensjonister. Da ble det flere som skulle ha pensjon på en gang enn tidligere.
  • Dagens unge føder ikke ekstra mange barn – tvert imot. Og færre barn blir etter hvert færre arbeidstakere som kan tjene penger og betale skatt til staten, slik at staten kan bidra med pensjon til pensjonistene.

Jobber du lenge, fortsetter penge­sekken å bli tjukkere, og det tar lengre tid før du tar penger ut.

Bærekraftig pensjons­modell

Alt dette bekymret politikerne. Hvordan unngå at all skatten fra våre barn og barnebarn og oldebarn går til å betale ut pensjoner når inntektene blir lavere og pensjonsutgiftene høyere? De fleste politiske partiene var enige om at man trengte en mer bærekraftig pensjonsmodell. Løsningen ble – tamtaratam – pensjonsreformen. Inkludert altså det litt snodige nyordet levealdersjustering.

Levealdersjusteringen av folketrygden fungerer omtrent slik: Se for deg at alt du tjener opp av pensjon samles i en pengesekk. Så lenge du er yrkesaktiv puttes det jevnt og trutt penger opp i sekken din. Både du, arbeidsgiveren din og staten er med på å fylle sekken. Når du blir pensjonist tømmes sekken: Hver måned tar du penger ut av sekken. Sekken er din, men det er staten som bestemmer hvor mye du kan få ta ut av sekken hver måned.

For at staten ikke skal måtte bruke alle pengene sine på pensjon, forsøker staten å redusere sin del av pensjonsutbetalingene. En måte å gjøre det på er å lokke deg til å pensjonere deg så seint som mulig. Jobber du lenge, fortsetter pengesekken å bli tjukkere, og det tar lengre tid før du tar penger ut. Og da sparer staten penger.

Og hvordan gjør staten det? Får deg til å jobbe lengre, altså? Jo: Først forsøker staten å forutsi hvor lenge du kommer til å leve. Det er selvsagt helt umulig, selv for staten, å vite om du får en takstein i hodet og dør dagen etter at du blir pensjonist, eller om du kommer til å få brev fra Kongen på hundreårsdagen din. Men staten kan i nokså stor grad forutsi hvor lenge de som er født i samme år som deg kommer til å leve, i snitt.

Og så – endelig kommer cluet med levealdersjusteringen: Jo lengre du er forventet å leve etter at du begynner å ta ut pensjon, jo mindre får du ut av sekken hver måned. Summen i sekken er den samme uansett, men månedlig utbetalt pensjon justeres ned hvis staten tror du kommer til å leve lenge, og opp hvis de tror du lever litt kortere. Derfor må du jobbe lengre enn din eldre kollega for å få samme månedlige pensjon, selv om dere har samme lønn og opptjening.

Omtrent det samme skjer med den offentlige tjenestepensjonen – levealdersjusteringen gjør at den månedlige utbetalingen blir lavere jo tidligere du tar den ut.

Lyst til å vite mer om levealders­justering?

Hvordan levealdersjusteringen foregår rent praktisk kan du lese mer på SPK.no.

Del dette: