Pensjon med kvinnebriller

Historien kan ses fra mange utgangspunkt og med mange forskjellige briller. Her ser vi kjapt på hvordan kjønnsroller og samfunnsforhold avspeiles i SPKs 100-årige historie. Foto: iStock

Jeg var kanskje ikke den rødeste rødstrømpen. Men som dobbeltarbeidende småbarnsmor på 80-tallet gikk jeg noen mil i tog. Vi kjempet for høyere lønn. Nå har jeg nettopp lest om kvinnene i 1917 som kjempet for høyere aldersgrense. Hæ?

Saken var at regjeringen foreslo 65 års aldersgrense for kvinner og 70 år for menn. Forslaget kom i forbindelse med at Statens pensjonskasse ble etablert 1, juli 1917. En begivenhet vi i SPK blant annet har feiret med å gi ut en jubileumsbok om utviklingen av de statlige pensjonsordningene i Norge.

Det er her jeg har lest om de rasende kvinnene, som kjempet innbitt for lik pensjonsalder – en kamp de først vant i 1956. Og de vant ikke ut fra likestillingshensyn, men fordi det var bra for samfunnsøkonomien å ha kvinner i lønnet arbeid.

Jeg leste også mye annet som viser hvordan kjønnsroller og samfunnsforhold avspeiles i SPKs 100-årige historie.

I skyggen av den russiske revolusjon

Det startet som nevnt i skjebneåret 1917. Tsaren ble styrtet i Russland, verden var i krig, det var dyrtid i Norge. Midt oppe i dette (og kanskje nettopp derfor) greide Stortinget å bli enige om en felles statlig tjenestepensjonsordning som var egnet til å skape trygghet og lojalitet.

Det var ingen verdensbegivenhet på linje med bolsjevikenes seier over det russiske keiserriket. Men dersom vi begrenser oss til Norge, og til politiske vedtak som har lagt grunnlaget for den norske velferdsstaten, er etableringen av Statens pensjonskasse en begivenhet det er verdt å markere.

I begynnelsen var det enkene

Forløperen for Statens pensjonskasse het Den almindelige Danske enkekasse (etablert 1775), som ble Den norske Enkekasse i 1814. Dette var en ordning som tvang embedsmennene til å betale inn penger til etterlattepensjon for ektefeller. Og siden embedsmennene utelukkende var menn (adjunkt Mathilde Schjødt ble utnevnt til den første kvinnelige embedsmann i 1906), var det embedsmennenes kvinner som ble sikret.

Embedsmennene selv måtte søke Stortinget om pensjon (fram til 1917). Og da fikk de den pensjonen Stortinget mente de fortjente. Det var ofte ikke all verden, og embedsmennene ble stort sett på sin post til de døde.

Med telegrafen og telefonsentralene kom kvinnene inn i statlige stillinger. I dag er lærerne en stor medlemsgruppe i SPK, og økningen av kvinnelige lærere er hovedårsaken til at kvinner nå er i flertall blant medlemmene i Statens pensjonskasse. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv

Så kom tjenestemennene

Før 1917 fantes det også en del tjenestepensjonsordninger for underordnede tjenestemenn, og blant de underordnede tjenestemennene dukket det etter hvert opp kvinner. En av de største kvinneyrkene som fikk lovregulert pensjon var jordmødrene. Det skjedde allerede i 1896. Så kom sykepleierne, lærerne – og ikke minst telegrafdamene.

Men i motsetning til embedsmennene, som betalte inn til sine koner, betalte de underordnede tjenestemennene (og noen kvinner) inn til seg selv. De betalte inn 10 prosent av lønnen til sin egen alderspensjon, men de etterlatte fikk ikke et øre.

Siden det fortsatt var sterk overvekt av mannlige tjenestemenn, og siden mennenes levealder var lavere enn kvinnenes, var det mange enker og barn som ble stående på bar bakke.

Trang fødsel

Vi er framme ved 1917. Etter flere utredninger og mange runder i Stortinget, ble ulike statlige ordninger samlet i Statens pensjonskasse. Den nye tjenestemannsordningen ga medlemmet rett til alderspensjon og invalidepensjon, mens medlemmenes ektefeller og barn fikk rett til etterlattepensjon. Dette ble en forløper for folketrygden og innebar en ny trygghet, både for arbeideren selv og for familien.

Vi snakker fortsatt om et samfunn hvor et mindretall av kvinnene var i lønnet arbeid. Men kvinnene kom. Vi fikk for eksempel stadig flere kvinnelige lærere og kontorfunksjonærer.

Det medførte en del utfordringer for regelmakerne – særlig knyttet til etterlattepensjon.

Skulle menn få enkepensjon måtte de bevise at de ble forsørget, og det var det ytterst få som greide.

Gullenker og enkemenn

I fire år – fra 1917 til 1921 – var enker og enkemenn likestilt i den nye pensjonskassen. Men i 1921 ble enkemannspensjonen behovsprøvd, basert på den rådende samfunnsnormen. Menn forsørget sine koner, derfor trengte enkene etterlattepensjon. Skulle menn få enkepensjon måtte de bevise at de ble forsørget, og det var det ytterst få som greide.

Dette var naturligvis blodig urettferdig, sett fra et likestillingsperspektiv, og mange protesterte heftig. Men politikerne var mer opptatt av økonomi enn av likestilling.

Antallet kvinner i arbeid økte. Det medførte at vi også fikk flere enkemenn med rett til etterlattepensjon, og det ville bli dyrt – dersom enkemennene skulle ha samme rettigheter som enkene. Etterlattepensjonen var behovsprøvd for menn helt til 1976.

Et annet langvarig stridsspørsmål var samordning av etterlattepensjon fra Statens pensjonskasse og egenopptjent pensjon. Skulle etterlattepensjon og egenopptjent pensjon beregnes hver for seg? Eller sees i sammenheng, med den følge at samlet pensjon ble redusert – og i så fall med hvor mye?

Etter flere rettsaker og mange politiske kamper, ble det slutt på samordningen for enkene. De fikk pensjon fra sin avdøde mann på toppen av egenopptjent pensjon. Vi fikk begrepet «gullenker».

Men hva med enkemennene? Her så vi en av arbeidslivets omvendte diskrimineringer, for full kjønnsnøytral etterlattepensjon fikk vi først i 2009 (med tilbakevirkende kraft fra 1994).

Norsk Arbeidsmandsforbund organiserte de fleste av statlige arbeidere innenfor bygg og anlegg. Som vi ser var det én kvinne, Selma Holmquist. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv.

Det er interessant å se hvordan historien om offentlig tjenestepensjon reflekterer utviklingen i samfunnet.

Hvor like er vi i 2017?

Jeg skal så visst ikke begi meg ut på noen analyse av likestillingsnivået i norsk arbeidsliv per 2017. Det er ikke tema for denne teksten.

Men det er interessant å se hvordan historien om offentlig tjenestepensjon reflekterer utviklingen i samfunnet. Derfor er det fristende, sånn i en bisetning, å nevne at 2001 var første året det var flere kvinner enn menn som fikk egenopptjent alders- og uførepensjon fra Statens pensjonskasse.

Men mennene får fortsatt mest.

Jubileumsbok som forteller hele historien

I jubileumsboken «Pensjonsløftet – statlige tjenestepensjoner gjennom 200 år», får du hele historien. Boken er resultatet av et forskningsprosjekt som SPK har tatt initiativet til.

Boken går helt tilbake til 1814 og den beskriver hvilken betydning offentlige tjenestepensjoner har hatt i oppbyggingen av kollektive velferdsordninger. På denne måten ønsker vi å understreke at Statens pensjonskasses historie gjennom 100 år er en del av en større og viktig historie – historien om velferdsstaten Norge.

«Pensjonsløftet», skrevet av professor Harald Espeli, er utgitt av Pax forlag, og kan kjøpes på forlagets nettsider.

Del dette:

Ikke så lett å flytte til Solkysten (i gamle dager)

Varmere klima frister mange. Men det var ikke alltid tillatt for pensjonister å flytte til andre land og ta med seg pensjonen. Foto: iStock.

I dag flytter en del pensjonister til andre land – gjerne land med litt mer sol enn hva vi har her på berget. Men er det et moderne fenomen? I jubileumsboken vår, «Pensjonsløftet», finner vi svaret.

Da Norge var under danskene var det påkrevd at du, hvis du mottok pensjon fra staten, bodde enten i Danmark eller Norge. Kort sagt var det ingen pensjonister som kunne flytte til Solkysten og fortsatt motta pensjon. Etter at vi gikk ut av unionen med Danmark i 1814 (og inn i en ny med Sverige), fikk den norske staten litt mer handlerom.

Derfor kunne regjeringen i starten av 1820-årene som smått begynne å åpne opp for at pensjonister kunne flytte til et annet land enn Norge eller Sverige, og motta sin pensjon der. Strenge krav gjaldt. Alle ble vurdert fra sak til sak, ut fra blant annet helsemessige forhold. Legeattester måtte til for å få bo utenlands. Pensjonistene som fikk innvilget dette på den tiden, bodde alle i Danmark (kanskje en slags solkyst?).

Noen år senere ble det foreslått at alle pensjonister skulle ha mulighet til å flytte til hvilket som helst land med pensjonen sin. Etter mye diskusjon på Stortinget, foreslo regjeringen i 1844 en lov som sa at alle pensjonister skulle få utbetalt pensjon uansett hvilket land de bodde i. Hvorfor lovforslag? Fordi regjeringen ønsket ikke at sakene skulle vurderes individuelt, men bestemmes en gang for alle.

Dessverre – i hvert fall for pensjonistene som ønsket å flytte til utlandet – ble loven nedstemt. Hvorfor ble den nedstemt? Jo, blant annet fordi det ble vurdert som økonomisk dårlig for Norge at norske pensjonister skulle bruke pensjonen sin i andre land (det som kalles proteksjonisme).

Og dette mens Norge reduserte tollmurene kraftig og sluttet seg til frihandelstankegangen. I dag er det heldigvis enklere å ta med deg pensjonen og bo der du ønsker.

Jubileumsbok som forteller hele historien

I jubileumsboken «Pensjonsløftet – statlige tjenestepensjoner gjennom 200 år», får du hele historien. Boken er resultatet av et forskningsprosjekt som SPK har tatt initiativet til.

Boken går helt tilbake til 1814 og den beskriver hvilken betydning offentlige tjenestepensjoner har hatt i oppbyggingen av kollektive velferdsordninger. På denne måten ønsker vi å understreke at Statens pensjonskasses historie gjennom 100 år er en del av en større og viktig historie – historien om velferdsstaten Norge.

«Pensjonsløftet», skrevet av professor Harald Espeli, er utgitt av Pax forlag, og kan kjøpes på forlagets nettsider.

Teksten er basert på «Lov om at pensjonister skulle få adgang til å bo og bruke sin pensjon utenfor Norge og Sverige», fra boka «Pensjonsløftet» s. 47.

Del dette: