Alderspensjon etter særaldersgrense

Noen stillinger som er fysisk og psykisk belastende har lavere aldersgrense enn 70 år, og har da særaldersgrense. Blant annet politiet og ballettdansere har særaldersgrenser. Danserne har 41 år som grense. Foto: iStock.

I staten er øvre aldersgrense normalt 70 år. Når en stilling har lavere aldersgrense enn 70 år, sier vi at den har en særaldersgrense. Stillinger med særaldersgrense er i utgangspunktet stillinger som er fysisk eller psykisk belastende, slik at det er vanskelig å ha helse til å fortsette i jobben lengre enn til særaldersgrensen.

Typiske stillinger som vi ofte hører har særaldersgrenser, er i Politiet og i Forsvaret, men flere yrker har aldersgrenser som er lavere enn 70. De lavere aldersgrenser kan være 65, 63 og 60 år.

Les mer om særaldersgrensene for ulike stillinger på regjeringen.no.

Aldersgrense og pensjonsalder er ikke det samme

En viktig avklaring først: aldersgrense og pensjonsalder er ikke det samme. Pensjonsalder forteller noe om når du kan gå av med pensjon. Aldersgrensen for den stillingen du har, forteller når du må slutte i stillingen. Har du aldersgrense 70 år, må du som hovedregel slutte i stillingen ved denne aldersgrensen, men du kan gå av med alderspensjon tre år før. Det betyr at pensjonsalderen din er 67 år.

Alderspensjon med særaldersgrense kalles også særalderspensjon. Når du når særaldersgrensen, må du gå av med særalderspensjon. Ønsker du å fortsette å arbeide, må du søke arbeidsgiveren din om dette. Det er arbeidsgiveren din som innvilger eller avslår søknaden.

85-årsregelen

Hvis summen av alderen og opptjeningstiden din er 85 år eller mer, kan du ta ut alderspensjon fra Statens pensjonskasse inntil tre år før aldersgrensen. For eksempel kan du som har aldersgrense på 65 år, ta ut særalderspensjon når du fyller 62 år – dersom kravene er oppfylt.

På samme måte kan de med særaldersgrense på 60 år, gå av allerede ved 57 år hvis summen av alder og opptjening er minimum 85.

85-årsregelen gjelder kun for stillinger med særaldersgrense.

Særalderspensjon og inntekt

Du kan jobbe ved siden av at du tar ut særalderspensjon, men ikke i samme stilling som før. Da må du være oppmerksom på at inntekten kan påvirke særalderspensjonen fra oss.

Her ser du hvilke muligheter du har:

  • Inntekt fra arbeidsforhold som ikke gir rett til medlemskap i Statens pensjonskasse eller andre offentlige tjenestepensjonsordninger (som oftest arbeidsforhold i privat sektor), reduserer ikke pensjonen fra Statens pensjonskasse.
  • Pensjonistlønn reduserer ikke pensjonen fra Statens pensjonskasse. Per i dag er pensjonistlønnen på 201 kroner per time (NB: lærere har egne satser).
  • Inntekt fra offentlig sektor (stat, fylke og kommune) som gir rett til medlemskap i en offentlig tjenestepensjonsordning, reduserer pensjonen fra Statens pensjonskasse.

Dette er et veldig komplisert felt, men du finner lettfattelig informasjon på spk.no om inntekt og alderspensjon.

Hva skjer når du blir 67?

Når du blir 67 år skal særalderspensjonen omregnes til ordinær alderspensjon. Pensjonen skal levealdersjusteres og den individuelle garantien gjelder de som er født til og med 1958.

Mer om alderspensjon for de ulike årskullene.

Særalder og fremtiden

Vil vi i fremtiden fortsatt ha særalder for enkelte stillinger? Den 3. mars i år ble partene i arbeidslivet enige om en avtale om ny offentlig tjenestepensjon. Avtalen sier ikke noe om at særaldersgrenser skal endres nå. Det står at partene skal diskutere dette «snarest etter inngåelse av denne avtalen».

Er du født før 1963 gjelder dagens regler for særaldersgrense. Partene er enige om at utforming av særalderspensjon skal tilpasses pensjonsreformen og ny påslagsmodell, og at de som har særaldersgrenser skal sikres forutsigbarhet. Partene er derfor enige om å utrede og avtale en løsning for særaldersgrenser når ny offentlig tjenestepensjon er klar.

Les mer om ny offentlig tjenestepensjon her.

Vil du vite mer?

Interessert i å se beregningseksempler eller lese enda mer om særalder? Ja, da finner du det informasjon spk.no.

Del dette:

Pensjon med kvinnebriller

Historien kan ses fra mange utgangspunkt og med mange forskjellige briller. Her ser vi kjapt på hvordan kjønnsroller og samfunnsforhold avspeiles i SPKs 100-årige historie. Foto: iStock

Jeg var kanskje ikke den rødeste rødstrømpen. Men som dobbeltarbeidende småbarnsmor på 80-tallet gikk jeg noen mil i tog. Vi kjempet for høyere lønn. Nå har jeg nettopp lest om kvinnene i 1917 som kjempet for høyere aldersgrense. Hæ?

Saken var at regjeringen foreslo 65 års aldersgrense for kvinner og 70 år for menn. Forslaget kom i forbindelse med at Statens pensjonskasse ble etablert 1, juli 1917. En begivenhet vi i SPK blant annet har feiret med å gi ut en jubileumsbok om utviklingen av de statlige pensjonsordningene i Norge.

Det er her jeg har lest om de rasende kvinnene, som kjempet innbitt for lik pensjonsalder – en kamp de først vant i 1956. Og de vant ikke ut fra likestillingshensyn, men fordi det var bra for samfunnsøkonomien å ha kvinner i lønnet arbeid.

Jeg leste også mye annet som viser hvordan kjønnsroller og samfunnsforhold avspeiles i SPKs 100-årige historie.

I skyggen av den russiske revolusjon

Det startet som nevnt i skjebneåret 1917. Tsaren ble styrtet i Russland, verden var i krig, det var dyrtid i Norge. Midt oppe i dette (og kanskje nettopp derfor) greide Stortinget å bli enige om en felles statlig tjenestepensjonsordning som var egnet til å skape trygghet og lojalitet.

Det var ingen verdensbegivenhet på linje med bolsjevikenes seier over det russiske keiserriket. Men dersom vi begrenser oss til Norge, og til politiske vedtak som har lagt grunnlaget for den norske velferdsstaten, er etableringen av Statens pensjonskasse en begivenhet det er verdt å markere.

I begynnelsen var det enkene

Forløperen for Statens pensjonskasse het Den almindelige Danske enkekasse (etablert 1775), som ble Den norske Enkekasse i 1814. Dette var en ordning som tvang embedsmennene til å betale inn penger til etterlattepensjon for ektefeller. Og siden embedsmennene utelukkende var menn (adjunkt Mathilde Schjødt ble utnevnt til den første kvinnelige embedsmann i 1906), var det embedsmennenes kvinner som ble sikret.

Embedsmennene selv måtte søke Stortinget om pensjon (fram til 1917). Og da fikk de den pensjonen Stortinget mente de fortjente. Det var ofte ikke all verden, og embedsmennene ble stort sett på sin post til de døde.

Med telegrafen og telefonsentralene kom kvinnene inn i statlige stillinger. I dag er lærerne en stor medlemsgruppe i SPK, og økningen av kvinnelige lærere er hovedårsaken til at kvinner nå er i flertall blant medlemmene i Statens pensjonskasse. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv

Så kom tjenestemennene

Før 1917 fantes det også en del tjenestepensjonsordninger for underordnede tjenestemenn, og blant de underordnede tjenestemennene dukket det etter hvert opp kvinner. En av de største kvinneyrkene som fikk lovregulert pensjon var jordmødrene. Det skjedde allerede i 1896. Så kom sykepleierne, lærerne – og ikke minst telegrafdamene.

Men i motsetning til embedsmennene, som betalte inn til sine koner, betalte de underordnede tjenestemennene (og noen kvinner) inn til seg selv. De betalte inn 10 prosent av lønnen til sin egen alderspensjon, men de etterlatte fikk ikke et øre.

Siden det fortsatt var sterk overvekt av mannlige tjenestemenn, og siden mennenes levealder var lavere enn kvinnenes, var det mange enker og barn som ble stående på bar bakke.

Trang fødsel

Vi er framme ved 1917. Etter flere utredninger og mange runder i Stortinget, ble ulike statlige ordninger samlet i Statens pensjonskasse. Den nye tjenestemannsordningen ga medlemmet rett til alderspensjon og invalidepensjon, mens medlemmenes ektefeller og barn fikk rett til etterlattepensjon. Dette ble en forløper for folketrygden og innebar en ny trygghet, både for arbeideren selv og for familien.

Vi snakker fortsatt om et samfunn hvor et mindretall av kvinnene var i lønnet arbeid. Men kvinnene kom. Vi fikk for eksempel stadig flere kvinnelige lærere og kontorfunksjonærer.

Det medførte en del utfordringer for regelmakerne – særlig knyttet til etterlattepensjon.

Skulle menn få enkepensjon måtte de bevise at de ble forsørget, og det var det ytterst få som greide.

Gullenker og enkemenn

I fire år – fra 1917 til 1921 – var enker og enkemenn likestilt i den nye pensjonskassen. Men i 1921 ble enkemannspensjonen behovsprøvd, basert på den rådende samfunnsnormen. Menn forsørget sine koner, derfor trengte enkene etterlattepensjon. Skulle menn få enkepensjon måtte de bevise at de ble forsørget, og det var det ytterst få som greide.

Dette var naturligvis blodig urettferdig, sett fra et likestillingsperspektiv, og mange protesterte heftig. Men politikerne var mer opptatt av økonomi enn av likestilling.

Antallet kvinner i arbeid økte. Det medførte at vi også fikk flere enkemenn med rett til etterlattepensjon, og det ville bli dyrt – dersom enkemennene skulle ha samme rettigheter som enkene. Etterlattepensjonen var behovsprøvd for menn helt til 1976.

Et annet langvarig stridsspørsmål var samordning av etterlattepensjon fra Statens pensjonskasse og egenopptjent pensjon. Skulle etterlattepensjon og egenopptjent pensjon beregnes hver for seg? Eller sees i sammenheng, med den følge at samlet pensjon ble redusert – og i så fall med hvor mye?

Etter flere rettsaker og mange politiske kamper, ble det slutt på samordningen for enkene. De fikk pensjon fra sin avdøde mann på toppen av egenopptjent pensjon. Vi fikk begrepet «gullenker».

Men hva med enkemennene? Her så vi en av arbeidslivets omvendte diskrimineringer, for full kjønnsnøytral etterlattepensjon fikk vi først i 2009 (med tilbakevirkende kraft fra 1994).

Norsk Arbeidsmandsforbund organiserte de fleste av statlige arbeidere innenfor bygg og anlegg. Som vi ser var det én kvinne, Selma Holmquist. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv.

Det er interessant å se hvordan historien om offentlig tjenestepensjon reflekterer utviklingen i samfunnet.

Hvor like er vi i 2017?

Jeg skal så visst ikke begi meg ut på noen analyse av likestillingsnivået i norsk arbeidsliv per 2017. Det er ikke tema for denne teksten.

Men det er interessant å se hvordan historien om offentlig tjenestepensjon reflekterer utviklingen i samfunnet. Derfor er det fristende, sånn i en bisetning, å nevne at 2001 var første året det var flere kvinner enn menn som fikk egenopptjent alders- og uførepensjon fra Statens pensjonskasse.

Men mennene får fortsatt mest.

Jubileumsbok som forteller hele historien

I jubileumsboken «Pensjonsløftet – statlige tjenestepensjoner gjennom 200 år», får du hele historien. Boken er resultatet av et forskningsprosjekt som SPK har tatt initiativet til.

Boken går helt tilbake til 1814 og den beskriver hvilken betydning offentlige tjenestepensjoner har hatt i oppbyggingen av kollektive velferdsordninger. På denne måten ønsker vi å understreke at Statens pensjonskasses historie gjennom 100 år er en del av en større og viktig historie – historien om velferdsstaten Norge.

«Pensjonsløftet», skrevet av professor Harald Espeli, er utgitt av Pax forlag, og kan kjøpes på forlagets nettsider.

Del dette: