Hva er forskjellen på privat og offentlig tjenestepensjon?

«Pensjon er vel pensjon?» Mange er ikke sikker på forskjellen mellom privat og offentlig pensjon. Foto: iStock

De aller fleste har fått med seg at det er store endringer på gang i pensjonsverdenen, og at de aller fleste er nødt til å jobbe lenger enn sin eldre kolleger. Men, det mange ikke vet eller forstår, er forskjellen på privat og offentlig tjenestepensjon. Her har du en forklaring.

Pensjonstrekanten

En klassisk start på et slikt blogginnlegg er å begynne med det norske pensjonssystemet, eller «pensjonstrekanten» som vi i SPK liker å kalle den.

Den består av tre deler, og vi starter helt nederst:

Oversikt over de tre lagene i det norske pensjonssystemet

Folketrygden

Nederst finner du folketrygden. Den får du ganske enkelt fordi du bor i Norge. Mye av folketrygdens pensjonsbeholdning tjener du opp ved å jobbe og betale skatt. Pensjonsopptjeningen avhenger av når du er født. Pengene får du når du tar ut alderspensjon, som du kan gjøre fra du er 62 år.

Tjenestepensjon

Den midterste delen består av tjenestepensjonen som arbeidsgiveren din setter av til. Tjenestepensjonen kommer i tillegg til folketrygden.

Her er det ulike løsninger fra arbeidsgiver til arbeidsgiver, men i hovedsak kan vi si at det finnes to kategorier: offentlig og privat. Det er dette blogginnlegget skal handle om.

Egen sparing

På toppen kommer egen sparing, altså det du sparer i tillegg til det du tjener opp i folketrygden og via det arbeidsgiveren din har avtalt. Her er det mange muligheter, og folk velger forskjellig ut fra evne og hva de ser for seg hva de trenger til pensjonisttilværelsen.

Sånn, da har vi lagt et fundament vi kan bygge på videre i dette blogginnlegget. Vi skal ta for oss den midterste delen av pensjonstrekanten.

Forskjellene på offentlig og privat tjenestepensjon

Det er to sektorer i arbeidsmarkedet: privat og offentlig. Offentlig sektor er statsforvaltningen, kommuneforvaltningen og andre foretak som eies eller er kontrollert av staten eller kommunene. Privat sektor er, ganske lett, alle andre virksomheter.

Begge sektorer er pålagt å ha tjenestepensjonsordninger for sine ansatte, men løsningene er forskjellige.

Vi tar for oss privat sektor først:

Privat tjenestepensjon

I 2006 fikk vi obligatorisk tjenestepensjon (OTP-loven), som sier at alle som jobber i privat sektor skal tjene opp pensjonsrettigheter.

Arbeidsgiverne som omfattes av loven, må velge enten innskuddspensjon, ytelsespensjon eller hybridpensjon til sine ansatte.

Den mest vanlige løsningen av de tre er innskuddspensjon. I denne ordningen setter det av en viss prosentandel av lønna di til en pensjonskonto – som en slags sparegris. Pensjonskontoen er din, men det er arbeidsgiver som betaler inn, og bestemmer hvilken tilbyder de ønsker å bruke og hvor stort innskuddet er (men det er minimum 2 prosent).

Pengene på pensjonskontoen blir som oftest satt i fond, og det er ment at kontoen skal vokse ut fra avkastninger. Du tar alt ansvar for pensjonskontoen din. Det vil si at du må velge hvilken type risiko du ønsker på fondet, og må ta alle tap helt på egen hånd, men får også all gevinst.

Når du jobber, er det arbeidsgiver som betaler eventuelle administrasjonsgebyrer. Slutter du i jobben, må du selv stå for eventuelle administrasjonskostnader.

Som du skjønner så kan det være vanskelig å si hvor mye pensjon du kan få i denne løsningen. Det er mange faktorer du må ta hensyn til, og mange private tjenestepensjonsordninger gir deg kun utbetaling et visst antall år (minimum 10) etter at du er pensjonert.

Vi kan ikke gå gjennom de resterende to løsningene nå, men du kan lese mer om forskjellene på de ulike pensjonsordningene her.

Offentlig tjenestepensjon

I dagens ordning i offentlig sektor har vi en ytelsespensjon. Med ytelsespensjon får du i utgangspunktet en viss prosent av sluttlønnen din, for eksempel 66 prosent, den dagen du går av med pensjon.

Hva du i realiteten får utbetalt avhenger av stillingsprosent, opptjeningstid, samordning med folketrygden, levealdersjustering, og når du går av med pensjon. Pensjonen får du så lenge du lever.

Ytelsespensjon er ingen «sparegris», som vi kan kalle innskuddspensjonen i privat sektor. Du kan tenke på det som en slags forsikringspremie. For de 2 prosentene du trekkes av lønna får du uførepensjon, etterlattepensjon, alderspensjon, yrkesskadeforsikring, og gruppelivsordning:

Får du redusert inntektsevnen din på grunn av sykdom eller skade, kan du har rett til uførepensjon og betalingsfritak. Vi kan gi deg uførepensjon uavhengig av om uførheten er midlertidig eller varig. Uførepensjonen fra Statens pensjonskasse gir deg og din familie større økonomisk trygghet enn om du bare skulle fått uførepensjon fra folketrygden.

Din ektefelle, registrert partner eller barn kan ha rett til etterlattepensjon når du dør. Pensjonen skal dekke noe av inntektstapet familien får. Det finnes to typer etterlattepensjon; ektefellepensjon og barnepensjon.

Du får forsikringsordninger som trygger deg og dine. Gruppelivsordningen i Statens pensjonskasse er en sikkerhet for din familie dersom du dør før pensjonsalder. Yrkesskadeforsikringen gir deg en lovfestet rett til erstatning dersom du blir utsatt for en yrkesskade eller pådrar deg en yrkessykdom. Yrkesskadeforsikringen kan gi erstatning som følge av en yrkesskade eller yrkessykdom. Yrkesskadeforsikringen kan også gi etterlatte rett til erstatning dersom du dør som følge av en yrkesskade. Erstatningen kommer i tillegg til gruppelivserstatningen, men erstatningene skal samordnes.

Hvorfor skriver vi «dagens ordning»?

Du har sikkert lagt merke til at vi har brukt begrepet «dagens ordning», og du lurer kanskje på hvorfor…

Jo, det har seg slik at den 3. mars i år ble partene i arbeidslivet og regjeringen enige om hovedprinsippene i en ny offentlig tjenestepensjon. Kort fortalt skal det bli mer lønnsomt å jobbe lenger, og det skal være enklere å bytte mellom privat og offentlig sektor uten å miste rettigheter.

Men, ingenting er avgjort enda. Avtalen er nå til behandling i organisasjonene, og det er fortsatt mye som står igjen før vi kan si noe om hvordan regelverket blir.

Derfor skriver vi «dagens ordning», fordi per i dag er det dagens ordning som enda gjelder.

Del dette:

Håvard Christensen er kundekonsulent på kundesenteret i Statens pensjonskasse. Sammen med sine kollegaer svarer han hvert år på over 120 000 telefoner og 30 000 skriftlige henvendelser fra medlemmer og arbeidsgivere.

Historisk tilbakeblikk på AFP

AFP, eller avtalefestet pensjon, er en pensjonsordning som gir deg mulighet til å gå av med pensjon allerede fra du er 62 år. Har det alltid vært sånn? Tone Westgaard gir deg historikken bak AFP. Foto: iStock

Vi leser stadig om AFP i mediene, og hva forskjellene mellom privat og offentlig sektor er. Derfor kan det passe med en liten påminnelse om hvordan vi fikk AFP og hva som har skjedd fra starten.

Offentlig og privat AFP ikke det samme. Men til å begynne med var ikke forskjellene så store. La oss se litt på hva som har skjedd med AFP fra starten av:

Økning i sykemelding og uførepensjon

På 80-tallet viste statistikker at det var en økning i ansatte som endte sitt lange arbeidsliv med sykmelding og uførepensjon. Dette var et dårlig tegn og både arbeidsgiver og arbeidstaker ønsket å finne en løsning som kunne gi slitne arbeidstakere en mulighet til å fratre før de ble syke, sånn at de kunne fratre med verdighet.

Stort sett ville dette gjelde arbeidstakere med fysisk arbeid og det var her ordningen ble mest aktuell. Målet var å finne en mulighet til førtidspensjonering. Det vil si en ordning som ga mulighet til å slutte frivillig før 67 år.

I 1988 kom LO og NHO fram til en avtale som skulle gi ansatte en mulighet til å fratre fra de fylte 66 år, og dette ble iverksatt i privat sektor i 1989. I privat sektor ble dette tatt inn i tariffavtalene med det resultat at AFP bare gjelder for de arbeidsplasser som har en tariffavtale.

I avtalen inngikk det en delvis finansiering fra staten, for at den økonomiske belastningen ved å «flytte noen over fra uførepensjon til AFP» ikke skulle legges på det private næringsliv i sin helhet.

En full AFP skulle utgjøre det samme som du hadde opparbeidet deg i alderspensjon i folketrygden fra 67 år. I tillegg fikk du et lite AFP-tillegg som i privat sektor var skattefritt.

Denne pensjonen skulle ikke gå på bekostning av fremtidig alderspensjon fra folketrygden, så fra 67 år ble alderspensjonen fra folketrygden den samme som den ville være hvis du jobbet til 67 år.

Offentlig sektor fulgte etterhvert etter

Men det ble i starten en litt annen utvikling enn i privat sektor. Offentlig sektor forhandlet i 1989 frem en tilsvarende avtale, men der ble det mulig å fratre allerede fra fylte 65 år.

Pensjonen skulle dessuten utgjøre det samme som bruttopensjonen, altså 66% av lønn ved full opptjening i 100% stilling. Hvis du hadde kort opptjening i offentlig tjenestepensjon fikk du i stedet en AFP som tilsvarte det du ville få i alderspensjon i folketrygden fra 67 år.

Skattepliktig tillegg

Til denne folketrygdberegnede AFP i offentlig sektor ble det også lagt til et lite AFP-tillegg som tilsynelatende var noe høyere enn i privat sektor.

Forskjellen var at det i offentlig sektor ble skattepliktig mens det i privat sektor fortsatt var skattefritt.

I privat sektor gikk AFP over til å bli en livsvarig påslagsordning for alle som var omfattet av ordningen, uten avkortning mot arbeidsinntekt.

Videre utvidelse av muligheten til førtidspensjon

I årene som kom ble det forhandlet videre om utvidelse av AFP. Muligheten til å fratre tidligere ble endret samtidig for offentlig og privat sektor og utviklingen ble at i 1994 ble det mulig å fratre fra 64 år, i 1997 gikk muligheten ned til 63 år før den i 1998 endte på 62 år.

Da muligheten gikk ned til 64 år fant offentlig sektor at det ble for kostbart å gi så høy pensjon som 66% av lønn tidligere enn fra 65 år. Før 65 år ble det derfor ingen sammenligning, men kun mulighet til å få en AFP-pensjon som tilsvarer en fremtidig alderspensjon i folketrygden fra 67 år, med et AFP-tillegg som nevnt ovenfor.

Man fortsatte likevel sammenligningen fra fylte 65 år, så muligheten til å få en AFP tilsvarende 66% av lønn er der fortsatt.

Det vil si at vi hadde en tilnærmet lik førtidspensjonsløsning i AFP i privat og offentlig sektor fra 1989 til 2011. Førtidspensjonsløsningen gjaldt fra du ble 62 år til du fylte 67 år og alderspensjonen i folketrygden og tjenestepensjonen overtok fra du ble 67 år.

I 2011 ble det vedtatt et nytt regelverk for offentlige tjenestepensjoner og AFP i offentlig sektor for de som er født i 1953 og tidligere. Regelverket for årskull etter 1953 er ikke lagt frem ennå. For medlemmer av Statens pensjonskasse er ordningene lovregulerte. Tilsvarende regler for ansatte i kommunal virksomhet er avtalefestet gjennom hovedtariffavtalen (og dens vedtekter).

I privat sektor derimot gikk AFP over til å bli en livsvarig påslagsordning for alle som er omfattet av ordningen, uten avkortning mot arbeidsinntekt.

I avtalen av 3. mars 2018 er det skissert en ny AFP-ordning i offentlig sektor, som bygger på prinsippene fra privat sektor. Detaljene i denne ordningen er ikke beskrevet og arbeidstakerorganisasjonen skal gi sin tilbakemelding på avtalen innen 1. juli 2018.

Måtte som oftest dekkes av arbeidsgiver

I offentlig sektor ble det ikke lagt inn noen delvis dekning fra staten. Det betyr at AFP i kommunene eller fristilte virksomheter fra offentlig sektor blir dekket av arbeidsgiver i sin helhet, mens den i staten dekkes via statsbudsjettet.

Ved å gå av med AFP vil likevel en alderspensjon fra folketrygden fra 67 år være den samme som om du jobbet til 67 år. Tjenestepensjonen derimot vil stoppe med opptjeningen den dagen du slutter i stilling.

De som ikke har full opptjening ved overgang til full AFP vil derfor få en dårligere tjenestepensjon enn de som jobber til 67 år. AFP utbetales frem til du fyller 67 år, da overtar folketrygden og tjenestepensjonen utbetalingen.

Endret synet på AFP

Synet på AFP har endret seg siden 1989. Ettersom tiden gikk fant også ansatte med vanlig kontorjobb ut at det var fint å kunne avslutte arbeidslivet mens man hadde helsa i god behold.

Så i mange år har vi tatt det som en selvfølge at vi har muligheten til å velge når vi ønsker å avslutte arbeidslivet og gjøre noe annet.

På 90-tallet var det heller ikke så mye spørsmål om det var mulighet til å tjene noe ved siden av AFP. Ordningen var både i privat og offentlig sektor basert på prinsippet om at pensjon er erstatning for bortfall av inntekt. Det var derfor lagt inn at hvis du jobbet skulle AFP reduseres for den inntekten du hadde.

På 90-tallet var det ikke så mange spørsmål om det var mulig til å tjene noe ved siden av AFP.

Lov, ikke tariffavtale

I staten er regelverket for AFP tatt inn i egen lov mens det i kommunesektoren er en del av tariffavtalen. Dette er sånn vi kjenner AFP i offentlig sektor fremdeles.

Ettersom årene gikk og helsen ble bedre og levealderen økte har det blitt et annet syn på AFP. Mange ønsker å fratre tidligere for å ha mer fritid og «nyte tilværelsen» og ser på muligheten til å kunne fratre fra 62 år som en selvfølge uten at det er helsemessige årsaker som gjør at du ønsker å avslutte arbeidslivet tidligere enn fra 67 år.

Etter pensjonsreformen i 2011 ble diskusjonen om at lønn og pensjon ikke kan kombineres fritt blitt mer fremtredende. Det har vi sett mange debatter om den siste tiden. Avtalen mellom partene av 3. mars 2018 legger til grunn av offentlig og privat AFP skal bli mer lik.

AFP i privat sektor

I privat sektor derimot ble AFP endret i forbindelse med pensjonsreformen i 2011 til å bli en livsvarig ytelse som tas ut sammen med alderspensjonen i folketrygden.

Endringen ble gjort fordi det skulle harmonere mer med at alderspensjonen i folketrygden kan tas ut fra 62 år. Det betyr at dagens AFP i privat sektor sammen med alderspensjon i folketrygden fra 62 år for mange er en lavere tidligpensjon enn den AFP som var før 2011.

Dessuten vil den livsvarige alderspensjonen i folketrygden, på grunn av levealdersjusteringen, være lavere enn om du jobber til 67 år.

Vil du vite mer?

Du kan lese mer om AFP i offentlig sektor på spk.no.

Hvis du vil vite mer om AFP i privat sektor, kan du lese mer på Fellesordningen for AFP på afp.no.

Del dette:

Tone Westgaard er fra januar 2017 pensjonist og får nå praktisk erfaring i det hun tidligere har holdt foredrag om gjennom sin stilling som seniorrådgiver i kursavdelingen i Statens pensjonskasse.

Offentlig og privat AFP er ikke det samme

Tidligpensjon for sliterne, eller ekstrapensjon med ubegrenset inntekt ved siden av? AFP er ikke AFP. Foto: iStock

Du har sikkert fått med deg debatten om privat AFP den siste tiden. Partene på arbeidsgiversiden ønsker at ordningen «bør få en verdig avgang», mens arbeidstakersiden ønsker at ordningen «skal styrkes».

Debatten vil utvilsomt skape stort engasjement tiden fremover. Men hva er egentlig AFP? Er privat og offentlig det samme?

AFP, eller avtalefestet pensjon, er en pensjonsordning som gir deg mulighet til å gå av med pensjon allerede fra du er 62 år. Dette er omtrent det en eneste offentlig og privat AFP har felles.

Vi skal se nå litt nærmere på forskjellene.

AFP i offentlig sektor

AFP ble etablert i offentlig sektor som en tidligpensjon med tanke på sliterne. De som hadde slitt seg ut gjennom hardt arbeid skulle få muligheter til å forlate arbeidslivet før den ordinære aldersgrensen – og likevel få noe å leve av fram til de nådde pensjonsalderen og fikk rett til ordinær alderspensjon.

Dette prinsippet gjelder fortsatt for SPK-medlemmer. Det betyr at for SPK-medlemmer (statsansatte og lærere) er AFP en erstatning for lønn, ikke et tillegg til lønn.

Offentlig AFP får du altså kun fra du er 62 år til du blir 67. AFP skal dekke den delen av lønna som forsvinner ved at du trapper ned stillingen, og gjelder helt til du går av med ordinær alderspensjon.

Du kan ha arbeidsinntekt ved siden av AFP, men det kan føre til at AFP-en blir redusert hvis du ikke passer på. Inntektsgrensen per i dag er 15 000 kroner.

Det vil si at hvis du tjener 15 000 kroner mer enn hva du oppga som inntekt da du søkte om AFP, blir ytelsen redusert deretter.

Les mer om vilkårene for offentlig AFP fra SPK.

Tidligere var privat AFP lik den offentlige.

AFP i privat sektor

I privat sektor er AFP en ekstrapensjon som kan tas ut fra du fyller 62 år. Tidligere var privat AFP lik den offentlige. Da var ytelsen ment å være midlertidig i perioden 62 til 67 år. Men, i 2011 ble det endret slik at det ble mulig å stå lenger i arbeid.

Det betyr at siden privat AFP ikke er ment som en erstatning for lønn, kan du ta ut AFP så lenge du vil og du kan tjene så mye du vil uten at det får konsekvenser for utbetalingen.

Derimot er det strenge krav for hvem som kan motta AFP. Det stilles blant annet krav til hvor lenge du må jobbe i en bedrift med avtale om AFP, og hvor mye du må tjene før du får lov til å ta den ut.

Mer om vilkårene for AFP i privat sektor.

Kort oppsummert

Det er altså ikke mange likheter mellom AFP-ytelsene i offentlig og privat sektor utover navnet. AFP er ikke AFP.

Forskjellene kan grovt oppsummeres slik:

 
Offentlig sektor
Privat sektor
Tidsperspektiv
Midlertidig
Livsvarig
Alderspensjon fra folketrygden?
Kan ikke ta ut
Må ta ut helt eller delvis
Inntekt ved siden av?
Begrenset
Ubegrenset
Uttakstidspunkt
Fra 62 til og med 66 år
Fra 62 år og senere
Kan ta ut delvis AFP?
Ja
Nei

Vil det komme endringer?

Pensjonsreformen gjorde mange endringer i den private AFPen, og nå er den under evaluering. Du kan lese mer om evaluering av privat AFP på Navs pensjonsblogg.

Til høsten har statsråd Anniken Hauglie signalisert at hun vil begynne å jobbe med en ny offentlig tjenestepensjon og nye samordningsregler. Om det også blir endringer i offentlig AFP er vanskelig å si akkurat nå.

Del dette:

Marianne Fardal er seniorrådgiver i fagseksjonen i kunde- og markedsområdet i Statens pensjonskasse. Hun gir faglig støtte til medarbeidere i kunde- og markedsområde på pensjonsspørsmål knyttet til arbeidsgivere.

Inntekt ved siden av alderspensjon

Inntekt ved siden av pensjon
For noen kan det være en bittersøt opplevelse når livets fase endrer seg. Frykt ikke. Du kan jobbe litt ved siden av pensjon. Foto: iStock

Hver dag får vi på kundesenteret mange henvendelser via e-post, chat og telefon. Noen spørsmål går igjen fra gang til gang. Spesielt er det mange som ønsker å kunne jobbe litt ved siden av pensjonisttilværelsen, og lurer på om det er mulig samtidig som de mottar alderspensjon fra oss.

Her forleden kom det inn en e-post fra «Guri»:

Hei, jeg vil pensjonere meg fra juli i år.

Ønsker å fortsatt ha mulighet til å jobbe litt ved siden av, for jeg synes det blir litt hardt å slutte helt med å gjøre det jeg har gjort nesten hele livet og er glad i.

Hvordan er reglene for eventuell inntekt ved siden av pensjon?

Mange vi snakker med sier at de gleder seg til å bli pensjonist, men samtidig er det en bittersøt følelse å ikke jobbe mer. Det er forståelig. Du har vært yrkesaktiv i mange, mange år og jobben har vært en stor del av livet.

Frykt ikke, Guri. Du har muligheten til å jobbe litt. Men, det er noen ting du må være oppmerksom på.

Jobbe ved siden av?

Guri kan gå av med delvis alderspensjon fra oss – og fortsette å jobbe deltid. Dersom hun ønsker å gå av med hel pensjon, og fortsette å jobbe, blir pensjonen redusert dersom hun fortsetter å jobbe i en stilling med rett til medlemskap i en offentlig tjenestepensjonsordning.

Jobber hun i privat sektor uten å være medlem av offentlig tjenestepensjonsordning, kan hun motta lønn i tillegg til pensjon uten at pensjonen blir redusert.

Alderspensjonister kan inngå avtale med arbeidsgiver om arbeid i staten eller skoleverket etter gitte vilkår og pensjonistlønn. Hvis Guri får pensjonistlønn, beholder hun som hovedregel pensjonen fra oss uten reduksjon.

Det er viktig at Guri gir beskjed om alle endringer i arbeidsinntekt.

Meld fra om inntekt!

Det er viktig at Guri gir beskjed til Statens pensjonskasse om alle endringer i arbeidsinntekt. Hun må være spesielt oppmerksom på at det ikke er tilstrekkelig kun å gi beskjed til NAV.

Hvis Guri får utbetalt for mye pensjon fordi hun ikke har overholdt denne opplysningsplikten, har SPK plikt til å kreve pengene tilbakebetalt. Det samme gjelder hvis Guri burde ha forstått at pensjonen ble utbetalt med for høyt beløp.

Statens pensjonskasse og folketrygden har ulike regler for hvordan arbeidsinntekt påvirker pensjonen.

Lykke til, Guri!

Guri takket for svar og hadde fått noe å tenke på når hun skulle til å planlegge pensjonstilværelsen fra høsten.

Lyst til å vite mer?

Del dette:

Therese Flor er kundekonsulent på kundesenteret i Statens pensjonskasse. Sammen med sine kollegaer svarer hun hvert år på over 120 000 telefoner og 30 000 skriftlige henvendelser fra medlemmer og arbeidsgivere.

Har du nytelsespensjon?

Gamle damer bader
Ytelsespensjon gir mer nytelse for penga enn en innskuddspensjon. Men det som er lønnsomt for deg, er ikke helt lønnsomt for arbeidsgiver. Foto: iStock

Pensjon er vanskelige greier – også for oss som jobber med kommunikasjon i Statens pensjonskasse. Noen ganger tviker og tværer og formulerer og omformulerer vi så mange ganger at vi blir helt svimle, i håp om å gjøre noe tilsynelatende uforståelig forståelig.

Og noen ganger blir vi litt i overkant kreative. Som da en kollega foreslo å døpe ytelsesbasert pensjon om til nytelsesbasert pensjon. Vi turte ikke teste det ut i praksis, men vi fikk i hvert fall ledd en hel del.

Når det er sagt, er ikke ytelsesbasert uten N så dumt det heller. I hvert fall ikke hvis du er arbeidstaker.

Den offentlige tjenestepensjonsordningen gir deg rett til en ytelsespensjon. I privat sektor er det innskuddspensjon som gjelder for de fleste.

Fordelen med ytelsespensjon er at det er bestemt på forhånd at pensjonsutbetalingen (altså ytelsen) skal utgjøre en viss garantert prosent av sluttlønnen din. Du kan derfor i nokså stor grad vite på forhånd hva du vil få å leve av når du blir pensjonist, og du vet at pensjonen vil bli utbetalt så lenge du lever.

I Statens pensjonskasse og de fleste andre offentlige tjenestepensjonsordninger er den garanterte prosenten 66. (Er du født etter 1958 gjør levealdersjustering at ikke alle når 66 prosent.) Sammenlignet med de fleste andre pensjonsordninger gir dette et høyt pensjonsnivå.

Innskuddspensjon er det vanligste i privat sektor. I en slik ordning er det høyst uvisst hva du får utbetalt som pensjonist. Hvor stor pensjonen blir avhenger av to ting: Hvor mye arbeidsgiveren din sparer for deg, og hvor flink du eller pensjonsleverandøren er til å gjøre gode investeringsvalg.

De fleste innskuddsordninger gir lavere utbetaling enn en ytelsesordning basert på samme lønn. En innskuddspensjon er dessuten ikke livsvarig (men utbetales i minst 10 år).

Med andre ord: Ytelsespensjon gir faktisk mer nytelse for penga enn en innskuddspensjon.

Men: Er du arbeidsgiver er bildet annerledes. For arbeidsgiverne er ytelsespensjon dyrere og mindre forutsigbar enn en innskuddspensjon. Det blir derfor færre og færre ytelsesordninger i privat sektor.

Og den offentlige tjenestepensjonsordningen er oppe til diskusjon blant partene i arbeidslivet i offentlig sektor. For alle som er født etter 1953 vil det bli endringer.

Akkurat hva endringene kommer til å gå ut på, og om den nye tjenestepensjonen kommer til å bli ytelsesbasert eller ikke… det er det foreløpig ingen som vet.

Del dette:

Sol Daler Stafsnes er kommunikasjonsrådgiver i Statens pensjonskasse. Hun er ingen pensjonsekspert, men brenner likevel for å gjøre pensjon begripelig for folk flest. For tiden er hun i permisjon for å jobbe hos Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi).