Enklere med nye pensjonsregler?

Fire kolleger. Forskjellige årskull, forskjellige pensjonsopptjeningsmodeller og – i noen tilfeller – ulike overgangsordninger. De nye endringene i offentlig tjenestepensjon gjør pensjonsfaget litt mer komplisert. Foto: iStock

Svaret er nei. Det blir ikke enklere å skjønne hva du får i pensjon, selv om vi får nye regler. I mange tiår framover vil det tvert imot bli vanskeligere for de fleste av oss, fordi beregningene vil være basert på både gammelt og nytt regelverk og variere for ulike årskull.

Det finnes regelverk som kan endres over natten. – som for eksempel trafikkregler. Den ene dagen er det lov å kjøre i Storgata, dagen etter er det forbudt – skillet er klart, og selv om de enkelte trafikkreglene kan være vriene å forstå, kan du trøste deg med at det kun er ett sett av regler å forholde seg til.

Størrelsen på boten du må betale når noe oppstår i trafikken – for eksempel når du feilparkerer – er avhengig av bestemmelsen som gjelder på det stedet, og i det øyeblikket, hendelsen fant sted. Slik er det definitivt ikke med reglene som fastsetter hvor mye du skal motta i pensjon.

Kan ikke endres over natten

Pensjon er ikke en «hendelse» som «oppstår» i det øyeblikket du slutter å jobbe. Pensjon er noe du betaler inn til, og opparbeider deg rett til, gjennom et langt liv. Hvor mye du skal motta i pensjon avhenger av hvilke regler som gjelder i løpet av livet og yrkeskarrieren din. Og det er her vi er ved denne sakens kjerne:

Når pensjonsreglene endres, endres også forutsetningene for hvordan pensjonen din skal beregnes – og dermed endres summen du skal leve av som pensjonist. Det betyr at regelendringer ikke kan skje over natten. Og når endringer skjer, må det være gode grunner for det.

Det er lett å forstå at dette virker overveldende og forvirrende

Åpenbare grunner til å lage nye regler

Siden dagens norske pensjonssystem ble formet – med innføringen av folketrygden i 1967 – har levealderen økt jevnt og trutt. Det betyr at antall år vi mottar pensjon øker i forhold til tiden vi er aktive i arbeidslivet, og den økonomiske bærekraften blir redusert.

I 2011 kom første del av en pensjonsreform som justerer for den økte levealderen. Vi fikk ny folketrygd og nye prinsipper for levealdersjustering og regulering. Nylig har Stortinget også vedtatt nye samordningsregler, som regulerer forholdet mellom folketrygden og offentlig tjenestepensjon.

Nytt regelverk for offentlig tjenestepensjon har også nylig vært til avstemming i organisasjonene og venter nå på videre politisk behandling. Alle disse regelverkene inneholder overgangsregelverk som skal gjøre overgangen fra gammelt til nytt så rettferdig og forutsigelig som mulig.

Parallelle regelverk i minst 80 år

Hensikten med alle reglene og overgangsreglene er altså den beste, men de praktiske konsekvensene er at gamle og nye regler, overgangsregler og unntaksregler må leve side om side i mange år.

Tenk deg for eksempel en person som er født i 1998, og som begynner i en stilling med rett til offentlig tjenestepensjon som 18-åring – altså i 2016. Denne personen kan hypotetisk rekke å få fire års opptjening etter gammelt regelverk for offentlig tjenestepensjon, før nye regler trer i kraft (etter planen i 2020). Dersom levealderen fortsetter å øke, er det ikke usannsynlig at personen blir over 100 år. Da er vi rundt år 2098, det vil si 80 år fra i dag.

Vi i SPK har et ansvar for å forklare konsekvensen av regelendringene så godt vi kan

Hva blir konsekvensene?

Konsekvensene blir for eksempel at Statens pensjonskasses alderspensjon, som stort sett har vært uforandret i 100 år, nå blir så ulik for de ulike årskullene at vi egentlig kan snakke om flere forskjellige alderspensjoner (klikk på bildet under for å se større versjon).

Etter hvert som årene går, vil alderspensjonen bli mer og mer forskjellig. I 2025 vil SPK ha medlemmer i fire forskjellige kategorier. Illustrasjon: SPK

Det er lett å forstå at dette virker overveldende og forvirrende. Og vi i SPK, og alle andre pensjonsleverandører, har et ansvar for å forklare konsekvensen av regelendringene så godt vi kan.

Del dette:

Pensjon med kvinnebriller

Historien kan ses fra mange utgangspunkt og med mange forskjellige briller. Her ser vi kjapt på hvordan kjønnsroller og samfunnsforhold avspeiles i SPKs 100-årige historie. Foto: iStock

Jeg var kanskje ikke den rødeste rødstrømpen. Men som dobbeltarbeidende småbarnsmor på 80-tallet gikk jeg noen mil i tog. Vi kjempet for høyere lønn. Nå har jeg nettopp lest om kvinnene i 1917 som kjempet for høyere aldersgrense. Hæ?

Saken var at regjeringen foreslo 65 års aldersgrense for kvinner og 70 år for menn. Forslaget kom i forbindelse med at Statens pensjonskasse ble etablert 1, juli 1917. En begivenhet vi i SPK blant annet har feiret med å gi ut en jubileumsbok om utviklingen av de statlige pensjonsordningene i Norge.

Det er her jeg har lest om de rasende kvinnene, som kjempet innbitt for lik pensjonsalder – en kamp de først vant i 1956. Og de vant ikke ut fra likestillingshensyn, men fordi det var bra for samfunnsøkonomien å ha kvinner i lønnet arbeid.

Jeg leste også mye annet som viser hvordan kjønnsroller og samfunnsforhold avspeiles i SPKs 100-årige historie.

I skyggen av den russiske revolusjon

Det startet som nevnt i skjebneåret 1917. Tsaren ble styrtet i Russland, verden var i krig, det var dyrtid i Norge. Midt oppe i dette (og kanskje nettopp derfor) greide Stortinget å bli enige om en felles statlig tjenestepensjonsordning som var egnet til å skape trygghet og lojalitet.

Det var ingen verdensbegivenhet på linje med bolsjevikenes seier over det russiske keiserriket. Men dersom vi begrenser oss til Norge, og til politiske vedtak som har lagt grunnlaget for den norske velferdsstaten, er etableringen av Statens pensjonskasse en begivenhet det er verdt å markere.

I begynnelsen var det enkene

Forløperen for Statens pensjonskasse het Den almindelige Danske enkekasse (etablert 1775), som ble Den norske Enkekasse i 1814. Dette var en ordning som tvang embedsmennene til å betale inn penger til etterlattepensjon for ektefeller. Og siden embedsmennene utelukkende var menn (adjunkt Mathilde Schjødt ble utnevnt til den første kvinnelige embedsmann i 1906), var det embedsmennenes kvinner som ble sikret.

Embedsmennene selv måtte søke Stortinget om pensjon (fram til 1917). Og da fikk de den pensjonen Stortinget mente de fortjente. Det var ofte ikke all verden, og embedsmennene ble stort sett på sin post til de døde.

Med telegrafen og telefonsentralene kom kvinnene inn i statlige stillinger. I dag er lærerne en stor medlemsgruppe i SPK, og økningen av kvinnelige lærere er hovedårsaken til at kvinner nå er i flertall blant medlemmene i Statens pensjonskasse. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv

Så kom tjenestemennene

Før 1917 fantes det også en del tjenestepensjonsordninger for underordnede tjenestemenn, og blant de underordnede tjenestemennene dukket det etter hvert opp kvinner. En av de største kvinneyrkene som fikk lovregulert pensjon var jordmødrene. Det skjedde allerede i 1896. Så kom sykepleierne, lærerne – og ikke minst telegrafdamene.

Men i motsetning til embedsmennene, som betalte inn til sine koner, betalte de underordnede tjenestemennene (og noen kvinner) inn til seg selv. De betalte inn 10 prosent av lønnen til sin egen alderspensjon, men de etterlatte fikk ikke et øre.

Siden det fortsatt var sterk overvekt av mannlige tjenestemenn, og siden mennenes levealder var lavere enn kvinnenes, var det mange enker og barn som ble stående på bar bakke.

Trang fødsel

Vi er framme ved 1917. Etter flere utredninger og mange runder i Stortinget, ble ulike statlige ordninger samlet i Statens pensjonskasse. Den nye tjenestemannsordningen ga medlemmet rett til alderspensjon og invalidepensjon, mens medlemmenes ektefeller og barn fikk rett til etterlattepensjon. Dette ble en forløper for folketrygden og innebar en ny trygghet, både for arbeideren selv og for familien.

Vi snakker fortsatt om et samfunn hvor et mindretall av kvinnene var i lønnet arbeid. Men kvinnene kom. Vi fikk for eksempel stadig flere kvinnelige lærere og kontorfunksjonærer.

Det medførte en del utfordringer for regelmakerne – særlig knyttet til etterlattepensjon.

Skulle menn få enkepensjon måtte de bevise at de ble forsørget, og det var det ytterst få som greide.

Gullenker og enkemenn

I fire år – fra 1917 til 1921 – var enker og enkemenn likestilt i den nye pensjonskassen. Men i 1921 ble enkemannspensjonen behovsprøvd, basert på den rådende samfunnsnormen. Menn forsørget sine koner, derfor trengte enkene etterlattepensjon. Skulle menn få enkepensjon måtte de bevise at de ble forsørget, og det var det ytterst få som greide.

Dette var naturligvis blodig urettferdig, sett fra et likestillingsperspektiv, og mange protesterte heftig. Men politikerne var mer opptatt av økonomi enn av likestilling.

Antallet kvinner i arbeid økte. Det medførte at vi også fikk flere enkemenn med rett til etterlattepensjon, og det ville bli dyrt – dersom enkemennene skulle ha samme rettigheter som enkene. Etterlattepensjonen var behovsprøvd for menn helt til 1976.

Et annet langvarig stridsspørsmål var samordning av etterlattepensjon fra Statens pensjonskasse og egenopptjent pensjon. Skulle etterlattepensjon og egenopptjent pensjon beregnes hver for seg? Eller sees i sammenheng, med den følge at samlet pensjon ble redusert – og i så fall med hvor mye?

Etter flere rettsaker og mange politiske kamper, ble det slutt på samordningen for enkene. De fikk pensjon fra sin avdøde mann på toppen av egenopptjent pensjon. Vi fikk begrepet «gullenker».

Men hva med enkemennene? Her så vi en av arbeidslivets omvendte diskrimineringer, for full kjønnsnøytral etterlattepensjon fikk vi først i 2009 (med tilbakevirkende kraft fra 1994).

Norsk Arbeidsmandsforbund organiserte de fleste av statlige arbeidere innenfor bygg og anlegg. Som vi ser var det én kvinne, Selma Holmquist. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv.

Det er interessant å se hvordan historien om offentlig tjenestepensjon reflekterer utviklingen i samfunnet.

Hvor like er vi i 2017?

Jeg skal så visst ikke begi meg ut på noen analyse av likestillingsnivået i norsk arbeidsliv per 2017. Det er ikke tema for denne teksten.

Men det er interessant å se hvordan historien om offentlig tjenestepensjon reflekterer utviklingen i samfunnet. Derfor er det fristende, sånn i en bisetning, å nevne at 2001 var første året det var flere kvinner enn menn som fikk egenopptjent alders- og uførepensjon fra Statens pensjonskasse.

Men mennene får fortsatt mest.

Jubileumsbok som forteller hele historien

I jubileumsboken «Pensjonsløftet – statlige tjenestepensjoner gjennom 200 år», får du hele historien. Boken er resultatet av et forskningsprosjekt som SPK har tatt initiativet til.

Boken går helt tilbake til 1814 og den beskriver hvilken betydning offentlige tjenestepensjoner har hatt i oppbyggingen av kollektive velferdsordninger. På denne måten ønsker vi å understreke at Statens pensjonskasses historie gjennom 100 år er en del av en større og viktig historie – historien om velferdsstaten Norge.

«Pensjonsløftet», skrevet av professor Harald Espeli, er utgitt av Pax forlag, og kan kjøpes på forlagets nettsider.

Del dette: