Har du nytelsespensjon?

Gamle damer bader
Ytelsespensjon gir mer nytelse for penga enn en innskuddspensjon. Men det som er lønnsomt for deg, er ikke helt lønnsomt for arbeidsgiver. Foto: iStock

Pensjon er vanskelige greier – også for oss som jobber med kommunikasjon i Statens pensjonskasse. Noen ganger tviker og tværer og formulerer og omformulerer vi så mange ganger at vi blir helt svimle, i håp om å gjøre noe tilsynelatende uforståelig forståelig.

Og noen ganger blir vi litt i overkant kreative. Som da en kollega foreslo å døpe ytelsesbasert pensjon om til nytelsesbasert pensjon. Vi turte ikke teste det ut i praksis, men vi fikk i hvert fall ledd en hel del.

Når det er sagt, er ikke ytelsesbasert uten N så dumt det heller. I hvert fall ikke hvis du er arbeidstaker.

Den offentlige tjenestepensjonsordningen gir deg rett til en ytelsespensjon. I privat sektor er det innskuddspensjon som gjelder for de fleste.

Fordelen med ytelsespensjon er at det er bestemt på forhånd at pensjonsutbetalingen (altså ytelsen) skal utgjøre en viss garantert prosent av sluttlønnen din. Du kan derfor i nokså stor grad vite på forhånd hva du vil få å leve av når du blir pensjonist, og du vet at pensjonen vil bli utbetalt så lenge du lever.

I Statens pensjonskasse og de fleste andre offentlige tjenestepensjonsordninger er den garanterte prosenten 66. (Er du født etter 1958 gjør levealdersjustering at ikke alle når 66 prosent.) Sammenlignet med de fleste andre pensjonsordninger gir dette et høyt pensjonsnivå.

Innskuddspensjon er det vanligste i privat sektor. I en slik ordning er det høyst uvisst hva du får utbetalt som pensjonist. Hvor stor pensjonen blir avhenger av to ting: Hvor mye arbeidsgiveren din sparer for deg, og hvor flink du eller pensjonsleverandøren er til å gjøre gode investeringsvalg.

De fleste innskuddsordninger gir lavere utbetaling enn en ytelsesordning basert på samme lønn. En innskuddspensjon er dessuten ikke livsvarig (men utbetales i minst 10 år).

Med andre ord: Ytelsespensjon gir faktisk mer nytelse for penga enn en innskuddspensjon.

Men: Er du arbeidsgiver er bildet annerledes. For arbeidsgiverne er ytelsespensjon dyrere og mindre forutsigbar enn en innskuddspensjon. Det blir derfor færre og færre ytelsesordninger i privat sektor.

Og den offentlige tjenestepensjonsordningen er oppe til diskusjon blant partene i arbeidslivet i offentlig sektor. For alle som er født etter 1953 vil det bli endringer.

Akkurat hva endringene kommer til å gå ut på, og om den nye tjenestepensjonen kommer til å bli ytelsesbasert eller ikke… det er det foreløpig ingen som vet.

Del dette:

Derfor må du jobbe lenger enn din eldre kollega

Bilde på levealdersjustering. Forskjellige aldersgrupper løper samme løp, men andre kommer i mål tidligere nn andre
Levealderen i Norge har økt. Mens enkelte passerer mållinjen nå, må mange av oss fortsette en liten stund til. Foto: iStockphoto/asiseeit

Vi som jobber med kommunikasjon i Statens pensjons­kasse er ikke egentlig pensjons­eksperter. På mange måter er det en fordel, siden en viktig del av jobben vår er å forklare pensjon til andre som heller ikke er det.

Når vi må streve for å forstå hva et nytt ord eller en ny regel betyr, håper vi det gjør det enklere for oss å sette oss inn i hva som er utfordrende for medlemmene våre å forstå.

Levealders­justering

Da pensjonsreformen kom i 2011 fikk vi en hel rekke nye regler og begreper å bryne oss på. Et av de viktigste var levealdersjustering. I begynnelsen syntes vi nesten ordet hørtes litt skummelt ut – jeg mener, å justere noens levealder er jo ikke noe man bør drive med.

Forklaringen på ordet er, heldigvis, ikke like skummel. At pensjonen levealdersjusteres betyr rett og slett at pensjonen din skal fordeles på det antall år som ditt årskull er forventet å ta ut pensjon. Både alderspensjon fra folketrygden og fra offentlig tjenestepensjon levealdersjusteres.

Hvorfor dette rare, nye ordet? Jo: Før pensjonsreformen og leveraldersjusteringen så man på pensjonsopptjeningen din den dagen du ble pensjonist, og så fikk du det samme utbetalt hver måned. Noen av pengene hadde du betalt inn selv via skatteseddelen, noe hadde arbeidsgiveren din innbetalt gjennom arbeidsgiveravgiften, og resten spanderte staten.

Levde du i ti år etter pensjonering fikk du samme beløp i ti år, levde du i førti år fikk du samme beløp i førti år. Attpåtil ble beløpene oppregulert hvert år. Jo lengre du levde, jo dyrere ble du dermed for staten. Lenge var de fleste enige om at dette fungerte helt fint.

Men så skjedde tre ting samtidig. Ikke plutselig, men likevel samtidig.

  • Levealderen i Norge har økt. I snitt lever vi nå veldig mye lengre enn foreldrene og besteforeldrene våre. Og når vi lever lengre skal vi også ha pensjon lengre.
  • Like etter krigen ble det født ekstra mange barn i Norge, og nå begynte disse barna å bli pensjonister. Da ble det flere som skulle ha pensjon på en gang enn tidligere.
  • Dagens unge føder ikke ekstra mange barn – tvert imot. Og færre barn blir etter hvert færre arbeidstakere som kan tjene penger og betale skatt til staten, slik at staten kan bidra med pensjon til pensjonistene.

Jobber du lenge, fortsetter penge­sekken å bli tjukkere, og det tar lengre tid før du tar penger ut.

Bærekraftig pensjons­modell

Alt dette bekymret politikerne. Hvordan unngå at all skatten fra våre barn og barnebarn og oldebarn går til å betale ut pensjoner når inntektene blir lavere og pensjonsutgiftene høyere? De fleste politiske partiene var enige om at man trengte en mer bærekraftig pensjonsmodell. Løsningen ble – tamtaratam – pensjonsreformen. Inkludert altså det litt snodige nyordet levealdersjustering.

Levealdersjusteringen av folketrygden fungerer omtrent slik: Se for deg at alt du tjener opp av pensjon samles i en pengesekk. Så lenge du er yrkesaktiv puttes det jevnt og trutt penger opp i sekken din. Både du, arbeidsgiveren din og staten er med på å fylle sekken. Når du blir pensjonist tømmes sekken: Hver måned tar du penger ut av sekken. Sekken er din, men det er staten som bestemmer hvor mye du kan få ta ut av sekken hver måned.

For at staten ikke skal måtte bruke alle pengene sine på pensjon, forsøker staten å redusere sin del av pensjonsutbetalingene. En måte å gjøre det på er å lokke deg til å pensjonere deg så seint som mulig. Jobber du lenge, fortsetter pengesekken å bli tjukkere, og det tar lengre tid før du tar penger ut. Og da sparer staten penger.

Og hvordan gjør staten det? Får deg til å jobbe lengre, altså? Jo: Først forsøker staten å forutsi hvor lenge du kommer til å leve. Det er selvsagt helt umulig, selv for staten, å vite om du får en takstein i hodet og dør dagen etter at du blir pensjonist, eller om du kommer til å få brev fra Kongen på hundreårsdagen din. Men staten kan i nokså stor grad forutsi hvor lenge de som er født i samme år som deg kommer til å leve, i snitt.

Og så – endelig kommer cluet med levealdersjusteringen: Jo lengre du er forventet å leve etter at du begynner å ta ut pensjon, jo mindre får du ut av sekken hver måned. Summen i sekken er den samme uansett, men månedlig utbetalt pensjon justeres ned hvis staten tror du kommer til å leve lenge, og opp hvis de tror du lever litt kortere. Derfor må du jobbe lengre enn din eldre kollega for å få samme månedlige pensjon, selv om dere har samme lønn og opptjening.

Omtrent det samme skjer med den offentlige tjenestepensjonen – levealdersjusteringen gjør at den månedlige utbetalingen blir lavere jo tidligere du tar den ut.

Lyst til å vite mer om levealders­justering?

Hvordan levealdersjusteringen foregår rent praktisk kan du lese mer på SPK.no.

Del dette: